Voss, EDB og romanen

Kjære Vinduet-leser,

Forrige uke utgikk nyhetsbrevet på grunn av høstferieavvikling, som betyr at det har hopet seg litt opp med tekster på Vinduet.no å rekapitulere, heldigvis er det en rød tråd i dem.

I stor grad handler tekstene om Voss: Marius Asp har intervjuet Maria Horvei, Vinduets tidligere redaktør (som også har vært hans redaktør, slik han en gang var hennes), som kommer fra bygda Bolstad i Voss kommune, og i sin romandebut Gratulerer med dagen skildrer en 17. mai-feiring i en «realistisk vestlandsbygd som ikke lenger er representativ for hva Norge er», ifølge forfatteren. Intervjuet rommer også en elegi over NRKs siden avviklede musikkmagasin- og nettportal Lydverket, deres felles forhenværende arbeidsplass, og dens kanskje noe undervurderte betydning som skriveskole: «Gleden over den litt ordrike rytmen, det lett florale billedspråket, en mangel på ærbødighet overfor verket, graden av lek – alt det preger fortsatt stilen min», påpeker Maria. Lydverkets anmeldelsedatabase er bevart, så det er bare å knyte på seg snippskjerf á la Ingerid Stenvold og dykke ned i det. Men les gjerne nevnte intervju først.

Ukens første anmeldelse er «I den dype tidens labyrint», Marius Emanuelsens lesning av Øyvind Vågnes’ nettopp utgitte og mangeårige romanprosjekt, Ei verd utan hestar, en kaleidoskopisk slektskrønike som foregår både under den amerikanske borgerkrigen og på et eldresenter i Albuquerque i år 2039, og underveis kommer inn på en norskamerikaners minne om Vosso, elven som renner fra Vossevangen (og munner ut i Bolstadfjorden). Påkallelsen av dette minnet er ifølge vår anmelder et eksempel på hvordan Vågnes på sitt beste åpner rom i leseren, om så hen er fra Voss eller ei, «rom der det fremmede og det velkjente smelter sammen til nye perspektiver, øyeblikk der skillelinjene mellom det som finnes og ikke finnes, identiteter og verdener som er og ikke er, bryter sammen; der kategoriene vi bruker for å orientere oss i verden, kollapser, som for å gjøre plass til nye tanker». Les hele anmeldelsen her.

Ei verd utan hestar tar sin tittel fra en verselinje av den amerikanske poeten og norgesvennen Robert Bly (1926-2021), som vesle Urd Forlag har utgitt fire senere diktsamlinger av. Poet Lars Haga Raavand har anmeldt den siste samlingen, Denne trongen til å reise langt, som slår ham som «en stille insistering på viktigheten av poetiske ildsjeler». Les hans anmeldelse «Skal man unne seg en Kornmo?» her.

Og så har Vinduet-redaktør Ola Innset anmeldt Gunnhild Øyehaugs nye essaysamling Hjartet i skalkeskjulet, som rett og slett får ham til foreslå at Øyehaug «burde vært mer berømt enn Knausgård».

*

Tidligere Vinduet-redaktør Jan Kjærstad gjorde seg også noen poetologiske betraktninger nylig, da franske Annie Ernaux ble tildelt årets nobelpris i litteratur. Forfatterskapet til Ernaux ble introdusert i Norge under hans redaktørperiode: I Vinduet 1/1988 komplimenterte Tom Lotherington henne for «mangelen på patos og lyrisisme, den nøkterne måten å skrive følelsesladet på, samt den nærmest sosiologiske tilnærmingsmåten til personlig stoff» og en «stilløs stil som sjelden forekommer på fransk». Men det er bøker som nok «stiller utenfor konkurranse i det store litterære pris-racet», la han til den gang.

Jan Kjærstad var da også forundret over tildelingen, «men det er høstferie, ingen grunn til å klage», det forekom ham bare at den «rådende litterære smaken er en gåte», og at det hadde gitt mer mening å gi årets pris til Salman Rushdie. «Jeg har et råd til Rushdie: Han bør skrive den neste boken sin på fransk», avsluttet han sitt innlegg, som han postet på Facebook, hvor han er blitt svært aktiv de siste årene, ja, nærmest et digitalt litteraturtidsskrift i seg selv.

Hvilket bringer oss til Jan Kjærstads nye essaysamling Menneskets bølger, hans femte i rekken, fordelt over like mange tiår. Essayistikken hans møtes gjerne med en særlig forventning, både fordi alle samlingenes titler spenner opp et stort, tilsynelatende sammenhengende lerret – Menneskets bølger følger i kjølvannet av Menneskets vidde (2013), Menneskets nett (2003), Menneskets felt (1997) og Menneskets matrise (1989) – og fordi, som Sigurd Tenningen skrev i Vagant 4/2013: «Det er ikke urimelig å tenke at disse fire bøkene gjør Kjærstad til en av de store idéforfatterne for vår tid (..) hva angår evnen til å støpe tidsånden om i begreper og litterære programerklæringer.»

Som opptil flere av tittelordene – «matrise», «nett», «vev» – antyder, rommer essayistikken hans som regel også teknologiske programerklæringer. Et nøkkelessay i hans første samling var «EDB og romanen», som opprinnelig ble publisert i Vinduet 2/1984, året før han tiltrådte som redaktør. «På samme måte som Balzac gjorde økonomien til et litterært tema fordi han så at det moderne pengesystemet virket inn på folks liv, på samme måte som en del norske forfattere tok på seg den tunge researchen det medførte å skrive om fabrikkene fra innsiden på samme måte, må forfattere i dag være villige til å sette seg inn i EDB fordi dette utgjør hverdagen for store grupper i Norge og verden», postulerte Jan Kjærstad den gang.

Og i den avsluttende teksten i denne høstens Menneskets bølger vender han tilbake til hva han nå omtaler som «den revolusjonen som går under navnet digitalisering», en revolusjon han har vært i front av. Han lærte seg «touch-metoden» allerede i militæret, og «var en av de to første skjønnlitterære forfattere som skaffet seg en datamaskin (den andre var Jon Bing)»; med den PC-en, en Xerox 820-II, skrev han Homo Falsus (1984) og «husker ennå sjokket i forlaget da jeg leverte en stor floppydisk og fortalte dem at den inneholdt manuset til den nye romanen min.» Deretter skiftet han merke: «Min første Apple-computer var en Macintosh Performa», minnes han. «Tor Åge Bringsværd sendte meg små programmer som ga flotte spesialeffekter på skjermen, for eksempel kunne jeg få det til å snø på kommando ved juletider.» Siden har Jan Kjærstad holdt seg til Mac.

«Fra en vinkel kan man betrakte EDB som et tankesystem», skrev han i «EDB og romanen» i 1984. «Derfor vil studiet av dette kanskje kaste mer av seg for en skjønnlitterær forfatter enn beherskelsen av selve det tekniske programmeringsspråket. Man kan få impulser til nye komposisjonsprinsipper og oppbygning av plot, til nye eksperimenter med personkarakteristikk, med tiden, rommet og kausale sammenhenger.» Men hva betyr det egentlig? «Dette er ikke stedet å eksemplifisere», la han til. «Det handler om generelle prinsipper, og forfattere vil tekst-konkretisere lærdommene på ulike måter.»

Men selv om han siden for eksempel har hevdet at hans romantrilogi om Jonas Wergeland «hadde en estetikk påvirket av hypertekst», får man i Menneskets bølger følelsen av at i den grad EDB er et tankesystem, er og forblir det dypest sett et personlig tankesystem for Jan Kjærstad. Eller en metafor, en slitesterk og evig inspirerende sådan: «Noen ganger, når jeg sitter ved en datamaskin og skriver, får jeg fornemmelsen av å befatte meg med algoritmer, av å lage software», forteller han mot slutten av boken. «Jeg skriver programmer som skjules i teksten og som dermed glir inn i leserne og får dem til å tenke annerledes.»

Hilsen
Simen V. Gonsholt og Ola Innset