Egg

Cato og jeg skulle passe lillesøstra hans. Mora skulle ut og møte noen venninner, hun var blid og skinte i sola, det lukta godt av håret hennes der hun sto foran oss i gangen. Mora til Cato var den peneste av alle mødrene i hele nabolaget. Jeg tenkte på mora mi. Og så så jeg på mora til Cato, kjolen som stramma rundt kroppen hennes, de tynne, lange fingrene, rød neglelakk, og det snille, glade ansiktet.
     – Nå må dere være flinke, sa hun. – Jeg kommer tilbake om noen timer.
     Jeg trakk inn parfymelukta hennes, og holdt pusten.
     – Æsj, du stinker, sa Cato da hun ville stryke ham over håret. Jeg så på de rene hendene hennes og Cato som vrei seg unna og stønna. Hun lo og gikk.
     Katja lå på stuegulvet og tegna på noen postgiroblanketter.
     – Hva er det du gjør! ropte Cato og sparka dem bortover gulvet. – De er mamma sine!
     – Men jeg fikk lov, sa Katja.
     – Det tror jeg ikke noe på, sa Cato. Så snudde han seg mot meg. – Skal vi gå ut og kaste egg?
     – Jeg vil være med, sa Katja.
     – Nei, det blir bare trøbbel med deg, sa Cato.
     – Men dere skal passe på meg!

*

På Fyrin gård hadde de hønsehus med en flokk på rundt tyve stykker som sprada rundt i innhengningen og kakla i kor. Jeg la merke til hvor stygge de var, de så snurte og keitete ut, og så var de så jævlig dumme uten å fatte det sjøl. Katja mata dem med løvetannblad gjennom nettingen, og lo høyt.
     – Du holder vakt! sa Cato til henne, og så klatra han over innhengningen. Hønene flaksa hysterisk til side. Han vinka på meg.
     – Hva er det dere skal! sa Katja idet jeg begynte å klatre. – Det er ikke lov å gå innenfor gjerdet.
     Cato snudde seg mot henne. – Hvis du sladrer, så dreper jeg deg!
     Hønene virra hysterisk rundt føttene våre. – Faen, sa Cato og spytta etter dem. – Jævla krek.
     Vi lista oss inn i hønsehuset. Det var mørkt og rått der inne, en lys, tynn stripe av sol klemte seg inn i en sprekk i veggen. Jeg pusta.
     – Å, fy flate for en stank, sa Cato. – Kjenn den dritlukta!
     Jeg må ha tråkka ei høne på foten, for noe flaksa besatt like ved beinet mitt, jeg skvatt og utstøtte en rar lyd som kom fra halsen. Cato dulta meg i sida. Det tok ei stund å venne seg til mørket. Fjærkreet jeg hadde tråkka på var borte, og vi gikk bort til den ene langveggen.
     – Hva skal vi bære eggene i? spurte jeg.
     – Vi tar dem i genseren.
     Cato var begynt å plukke allerede. Eggene var varme i hånda. Det kom et kobbel med høner, de var sure og urolige, sprang rundt oss og lagde et helsikes rabalder. Cato sparka til en av dem da vi bevegde oss ut med genserne løfta som forklær, jeg ble varm på magen.
     Da vi kom ut, sto vi lenge i ro før vi klarte å se. Katja sto på den andre sida av innhengningen og snakka til de teite fuglene. – Klukk klukk, sa hun med tilgjort stemme, – tuppa, tuppa, tuppa. Det er sånn de snakker, sa hun til oss da vi klatra over.
     – Sier hønene tuppa, tuppa? sa Cato, og mista et av eggene i bakken. Plommen vokste i den brune sanden.
     – Har dere tatt eggene deres? ropte Katja. – Det er hønene sine egg. Tenk om det er kyllinger oppi dem!
     – Det driter jeg i, sa Cato.
     – Det er babyene til hønene!
     – Hold kjeft!

*

Vekk fra Fyrin, og ut til brua. Sola ble reflektert i metallet på bilene under oss, og så ut som ei lysende perle før skyggen fra brua skar den vekk. Hodene våre lagde også skygger, vi var svarte silhuetter på grå grus.
     – Det er så ekkelt å se på bilene som kjører der nede, sa Katja. – Det kjennes ut som jeg skal falle ned.
     Cato begynte å le. Jeg så bort på ham. Han hadde tatt et av eggene ut av genseren og holdt det over rekkverket. Han kasta det opp i været og tok imot det, flere ganger. Så slapp han det. Katja og jeg skvatt, Katja mest, jeg kremta. Egget landa midt på taket til en stasjonsvogn, flekken ble gulere enn sola. Cato lo høyt. Så kasta han et til. Vi kunne ikke høre lyden av skallet som sprakk, bare en evig motordur fra bilene som strømma under oss. Jeg grep et egg, jeg også, slapp det rett ned, og traff en gammel Saab. Cato hylte.
     – Tror du ikke at folk i de andre bilene ser det? spurte jeg.
     – Næh. Tror du folk sitter og stirrer opp i himmelen når de kjører bil, eller?
     – Kanskje når det er så fint vær, sa Katja.
     – Dust.
     Cato heiv ned to egg i slengen, han var virkelig treffsikker. Så så han på Katja. – Skal ikke du hive noen, eller?
     – Det er hønene sine egg, sa hun.
     Cato langa ut et egg, traff nok en bil, og snudde seg mot Katja igjen. – Det er våre egg nå. Her.
     Han rakte henne et egg. Det var lysebrunt med noen ekle, stivnede flekker på.
     – Tenk om det er en kylling inni? sa Katja.
     Cato tok den lille hånda hennes, og trykka egget ned i den. Hun holdt på å miste det, og måtte ta det i begge hendene før hun gikk mot rekkverket. Det var så høyt for henne at hun så vidt klarte å få armene over. Jeg så på solperlene i bilene under oss, den siste perlen som sprakk idet Katja åpna hendene, og lot egget fare nedover.
     Vi hørte det hvine i bremser, mange bremser, noe smalt, ei bildør og en stemme: – De jævla ungene på brua!

*

Jeg kjente pusten til Cato i nakken. Han tok meg snart igjen, Cato var den raskeste gutten i nabolaget, han sprang sekstimeteren på 8,5, vi spurta over brua og inn på grusveien, jeg fikk sand i øynene, det ene kneet verka, verden var i svart–hvitt, jeg var det eneste i farger, det eneste som ikke forsvant.
     Vi stansa ved skogholtet og heiv etter pusten. Cato sto og holdt i en trestamme mens jeg prøvde å gni sanda ut av øynene. Omgivelsene vendte seg sakte om til farger igjen, jeg la meg ned på det grønne gresset, kjente hvordan alt snurra rundt og jeg hadde lyst til å le. Veien vi hadde sprunget var full av knuste egg. Jeg var klissete under skoene.
     – Hvor faen er Katja? sa Cato, han hadde tatt av seg genseren, og jeg så det kraftige skillet i hudfargen på halsen og håndleddene hans. Jeg lå på bakken og tygde på strå, Cato gikk fram og tilbake, han svingte genseren over hodet, slo den mot trestammene. Av og til speida han bortover grusveien. Når han sto sånn, ligna han ikke på mora si. Sola svei i trynet.
     Til slutt kom hun tuslende. Hun snufsa, og den lyse hestehalen som hadde vippa så fint før på dagen, var bustete, noen småhår stakk ut her og der.
     – Hvorfor er du så jævlig treig? freste Cato, han la genseren over skuldrene og lente seg mot treet.
     – Han fikk tak i meg, sa Katja. – Og han tok meg så hardt i armen, se her.
     Hun bretta opp ermet på genseren, og rakte fram den tynne armen sin med tydelige klypemerker rett over albuen. Brystet på genseren var helt vått.
     – Han sa at hvis jeg gjorde det flere ganger, skulle han ta og hive meg ned fra brua.
     – Var jo ikke meninga at du skulle hive egget i frontruta, er det rart fyren blir forbanna?

*

Skogen hadde åpna seg for oss. Det var avkjølende der, skyggene fra trærne skjerma oss fra den varme himmelen. Skogbunnen var fuktig og god, det knitra i den da vi tråkka ned føttene, først Cato, så Katja og til slutt jeg. Katja gnei armen sin, hun snufsa fortsatt. Jeg syntes jeg så rester av egg på den ene leggen hennes.
     Skogen ble tettere, vi måtte sno oss gjennom svære buskas, jeg stakk meg på pinner og einer, en gang snubla jeg så jeg holdt på å dette rett ned i ei maurtue. Jeg tråkka i en myrpytt, kjente at vannet sèg inn i de bitte små hullene i joggeskoene, jeg så for meg tærne når jeg kom hjem og hadde vrengt av sokkene; rynket, rosa skinn som jeg kunne plukke av i hvite lag, fuktige negler og tær som liksom ikke var meg, men en del av noe annet.
     – Har du vært her før, eller? ropte jeg til Cato, han gikk så fort.
     Men han sa ikke noe, bare fortsatte å svinge seg mellom trær og hoppe over pytter og steiner. Jeg lette etter sola over tretoppene, men den var ikke der, det ble plutselig så jævlig mørkt, hvorfor hadde jeg ikke oppdaga hvor mørkt det var før? Stien forsvant, Cato tråkka jevnt videre, hestehalen til Katja vippa opp og ned, litt skeivt, men håret var i hvert fall like lyst som før selv om skogen var mørk, og jeg bestemte meg for å stirre på hestehalen helt til vi stoppa.
     Cato gikk saktere nå, vi møtte en vegg av trær og busker, en sverm av insekter summa sterkt fra et eller annet sted, jeg kjente at det kravla og krøyp overalt på meg, men da jeg så nedover meg selv fant jeg ikke noe. Og da jeg så opp igjen, var Cato borte.
     Katja sto og trippa, hun gnei og gnei på armen, og så åpna hun munnen, jeg hørte ekkoet av navnet til broren før hun fikk sagt det. Og der stakk Cato hodet fram fra veggen vi sto foran, han hadde smetta inn i en sprekk, han måtte ha vært her før. Vi smøyg oss etter ham, det var ei hule av tre og løv der inne, og Cato nynna der framme, Katja hosta, jeg begynte å tenke på at jeg var sulten, og så ble det lyst.
     Vi sto i en åpen glenne midt i skogen. Det var helt stille.

*

Cato og jeg lå i gresset, han snurra genseren sin rundt og rundt i lufta, jeg ble helt svimmel av å se på det. Og så begynte jeg å bli tett i nesa, jeg tålte ikke alle de forbanna blomstene som stakk opp av bakken her.
     – Du har vært her før, du, snufsa jeg.
     – Er det ikke fint her, eller?
     Han slutta endelig å snurre på genseren, og la den under hodet i stedet. På midten av sletta lå det et lite tjern som Katja oppdaga.
     – Cato, kan jeg få bade?
     Hun hadde sånne store øyne. Og sjøl om håret hennes var lyst, så var øyenvippene helt mørke.
     – Du må ikke tro at jeg kommer og redder deg hvis du drukner, sa Cato.
     – Drukner? sa hun. Og så så hun ned i vannet.
     – Ja. Hvis du drukner, så er det din egen feil.
     – Men skal du ikke hjelpe meg da?
     Cato strakk seg. – Tja, ellers blir det vel bråk når jeg kommer hjem.
     Hun stakk foten ned i vannet. – Det er varmt! Vil ikke dere bade?
     Hun glei ut av klærne, det var skikkelig sprøtt, hun minna om en slange. Vannet rakk henne til midja. Jeg så gåsehuden hennes helt fra hvor jeg lå på gresset, hvordan huden hennes krympa og limte seg fast til kroppen. Hun spruta rundt seg, lagde mønster i vannflata med fingrene, og hylte og lo. Jeg lurte på hvordan det gikk an å ha det så gøy når man var helt alene.
     Cato hadde lukka øynene. Var det sånn han så ut når han sov?
     Det var så stille. Bortsett fra Katja, hørte jeg ingenting. Ikke et vindpust, ikke en jævla fugl engang. Jeg kjente at det siste egget fortsatt lå i ermet på genseren. Jeg så opp på sola. – Si noe, da, hviska jeg opp til den.
     – Hva sa du? sa Cato, han sov ikke likevel.
     – Se her, sa jeg, og ga ham egget. – Vil du hjelpe meg med noe?
     – Hva da?
     – Når Katja kommer opp?
     – Hva skal du?
     – Jeg skal vise deg noe.
     – Hvor da?
     – Skal vise deg.
     Han så mot tjernet, hvor Katja danderte små kvister i en sirkel rundt seg.
     – Kan du ikke bare si det, da?
     – Du må hjelpe meg, sa jeg.

*

Cato holdt henne i armene. Jeg spredte beina hennes, hun prøvde å sparke, så jeg bøyde meg ned mot henne. – Ta det med ro, Katja.
     Jeg hviska. – Det er ikke farlig. Jeg skal bare prøve noe. Bare vær rolig.
     Jeg lå bøyd over henne helt til hun begynte å puste rolig igjen, og slappa av i kroppen. Hun var så liten og tynn, der nede også, hullet hennes var bare en ørliten sprekk, et sår bare, jeg pirka forsiktig på det, dro henne i de tynne leppene og lirka tuppen av lillefingeren inn i hullet. Det stramma til. Katja vrei på seg. Cato prøvde å strekke seg ned for å se, men da begynte Katja å gjøre motstand, så han måtte sette seg opp igjen. Jeg putta resten av lillefingeren inn, hun var så stram, og mens jeg rørte på fingeren min der inne, kjente på de glatte, varme veggene, begynte hun å hikste, hun kasta på seg og hadde liksom ikke kontroll over pusten sin lenger, så jeg trakk fingeren ut, og bøyde meg over henne igjen.
     – Du må slappe av, Katja, sa jeg, – det blir så mye bedre hvis du bare slapper av. Lover du meg at du slapper av?
     Katja vrei hodet til siden. – Jeg vil ikke mer, hviska hun. – Jeg synes det er ekkelt. Jeg vil kle på meg.
     –Ja, du skal få kle på deg snart, Katja. Men først skal jeg bare gjøre noe. Og jeg lover at det ikke gjør vondt hvis du slapper av.
     Hun hiksta på nytt. Cato så på meg, så hardna han grepet rundt henne, hun prøvde å vri på seg, men klarte det ikke, og så trakk jeg pusten og satte meg bak igjen. Jeg væta fingeren i munnen min før jeg dytta den inn i henne. Hun ynka seg, men jeg brydde meg ikke om å se på henne. Jeg begynte å bevege på fingeren, fram og tilbake, ut og inn, hele tida sa jeg ta det med ro, ta det med ro. Hun stramma fortsatt. Cato kremta.
     – Hva gjør du? spurte han.
     Jeg svarte ikke.
     – Det er så ekkelt, sa Katja. – Ikke gjør det mer.
     Hun gråt nå. Jeg trakk ut fingeren.
     – Kan du gi meg egget, Cato? sa jeg. Han så på meg et sekund, så fomla han litt i gresset før han fant egget, og rakte det til meg.
     – Hva skal du med det?
     Jeg svarte ikke. Jeg varma egget i hendene, blåste litt på det, sånn som man blåser i hendene sine når man har neglesprett. Og så begynte jeg å trykke egget inn i hullet til Katja. Det var vanskeligere enn jeg trodde, for hullet var så lite, og jeg kunne risikere å ødelegge egget hvis jeg pressa det for hardt.
     Nå skreik Katja. Hun ville faen ikke ligge i ro. Jeg ble så irritert, jeg dro til i beina hennes, sånn at de skulle holde seg på plass. Og så fortsatte jeg å lirke egget inn. Jeg så at hullet sakte utvida seg, strakk seg om det lysebrune skallet som en rød strikk. Cato så utålmodig ut, til og med litt bekymra, så jeg skynda meg videre. Huden rundt åpningen til hullet hadde begynt å sprekke, lyserødt blod pipla ut, og jeg tenkte hva faen, det blir ikke verre skader enn dette, så jeg langet ut et siste støt, tvang egget helt inn med en brå bevegelse, og hørte Katja sette i et illskrik.
     – Hva er det du holder på med? sa Cato, og da jeg så på ham var det noe nytt som hadde dukka opp i øynene hans. Så jeg holdt hånda mi foran hullet, sperra veien, jeg venta litt, og så sa jeg: – Katja? Nå kan du presse.
     Og så tok jeg bort hånda mi. Katja svarte ikke noe, hun gråt. Egget kom fort ut, hun trakk ikke pusten engang, hun stønna, og egget glei ut sammen med en strime blod.
     Cato reiste seg. – Hva faen er det du gjør med søstra mi? brølte han, men jeg svarte ikke noe, for akkurat da kom en sky og dekka for sola, og egget brast, og i hånda mi lå en slimete kylling og gispa etter luft.