En plutselig gjenkjennelse

Vi sitter ved siden av hverandre
i den blå sofaen med skitne armlener
Vi ser på TV og spiser fox
og det er lørdag.

Ja det er lørdag.
Og vi ser på et dokumentarprogram på NRK1,
og det er seint.
Det er altfor seint.
Og vi kommer ingen steder.
Og verken du eller jeg klarer
å reise oss.
Det eneste vi klarer er å strekke oss fram
og ta enda en fox,
rulle den ut av papiret,
putte den inn i munnen
og tygge.
Og det er lørdag.

Ja, det er lørdag.
Og på NRK1 sier de
at hun var oppvokst der.
Hun var oppvokst i annen etasje
med begravelsesbyrået i første.
Og hun så den svarte bilen kjøre ut.
Og hun så den svarte bilen komme tilbake.
Og hun så den svarte bilen kjøre ut.
Og hun så den svarte bilen komme tilbake.
Og faren drev byrået
og som syvåring lekte hun gjemsel i kistene.

Elleve år seinere
tok hun med seg et lik
opp i skogen.
Det var en ung mann som nettopp var kommet inn.
Hun hadde falt for ham med det samme.
– Han var så vakker, sa hun.
– Han var så utrolig vakker, sa hun.
Og hun klarte ikke å slippe ham, sa hun.
Og hun orket ikke tanken, sa hun,
derfor tok hun ham med seg.
Derfor tok hun ham med seg
og den svarte bilen også
og kisten.
Og så kjørte hun inn i skogen med kisten.
Og så låste hun seg inne i bilen
og var der med ham i tre døgn.
Da oppdaget noen bilen.
Og så fant de henne
Men hun ville ikke åpne
så de knuste et vindu i bilen
og åpnet døra
og fikk henne ut.
Det hadde begynt å lukte.

Vi sitter i den gamle blå sofaen
som snart skal byttes ut.
Det er mørkt ute.
Kanskje er det vinter.
Kanskje er det vår.
Vi ser et brunlig svarthvitt foto av henne som søttenåring
Hun hadde langt hår og sideskill.
Vi ser også et grønnlig foto av huset slik det så ut tidligere.
Vi ser en svarthvitt amatørfilm
av hvordan hun tvinges ut av bilen.
Hun holder seg fast og spenner føttene.
Hun skriker.
Vi ser hvordan de bærer henne bort.
Kameraet er ustøtt.

Nå er hun tjue år eldre.
Nå sitter hun i et lite murhus i England
med hage utenfor vinduet,
grønn plen og roser.
Nå sitter hun i sofaen
og viser fram avisutklipp.
Låste seg inne med lik, står det.
Og det er et bilde av henne som bæres bort.
Hun har gule puter i sofaen.
Hun har en hvit svane på bordet.
Den ene puten stryker hun med tommelen
Neglene hennes er korallrøde.
Hun sier: Det var de beste dagene mine, sier hun.
Hun sier:
– Jeg har aldri vært så lykkelig som da, sier hun.
Hun sier:
– Jeg ville at det skulle vare bestandig.
– Vi hadde det så godt, sier hun
og stryker den gule puten med tommelen.
Stryker og stryker den gule puten med tommelen.

Så er intervjuet over.
Og den hvite skriften kommer.
Og du sier
at du syns at det er mange fine dokumentarprogrammer.
Og jeg sier ja.
På en annen kanal ser vi en mann
som har surret seg fast med tau og tape til en stol.
Han har lagd en mekanisme
som gjør at når han mister bevisstheten
så blir han koblet løs.
Vi skrur av med fjernkontrollen.
Og vi reiser oss.
Og du slukker lysene.
Og jeg kjenner på døra.
Den er ikke låst.
Så låser jeg døra.
Så kjenner jeg enda en gang på døra,
og nå er den låst.
Og vi går opp trappa til annen etasje.
Og vi går inn på badet.
Og vi pusser tenna.
Og du spør meg hvilket nummer jeg er på.
Og jeg sier åtte, kanskje ni.
– Du da? spør jeg.
– Ni, sier du.
– Det er ikke så verst det, sier jeg.
– Nei, det er veldig bra, sier du.
Og så pusser vi tennene enda litt til.
Og vi ser i speilet.
Og i speilet pusser vi også tennene.
Og du ler den lille latteren din.
Og det er noe som glitrer.
Noe i de hvite baderomsflisene.
Noe med lyset i gangen utenfor.

Noe i hvordan du står foroverbøyd
med tannbørsten
og spytter i vasken
og hendene dine som holder.
Noe med at det er så enkelt.
At det er så enkelt
at det av og til blir vanskelig