Fire dikt av Laura Riding Jackson

Død som døden

Å fatte døden som døden
er en vanskelighet
oppstått med letthet.
En tom plass
blant meningsfulle bilder,
døden som en kjølig hånd
på selvmordets feberhete hode.
Slik blir det lett
for et øyeblikk. Så igjen et ovnsgap
som brøler inn i ørene, så roterer helvete igjen
og det smidige øyet holder paradiset
på synlig avstand fra det blinde,
fortumlet lyder kroppens ekko,
«som dette, som dette, som ingenting annet».
Som ingenting – en gjenkjennelse
uten sammenlikning. Det profetiske øyet,
lukker seg for dette besvær,
åpner seg for sammenlikninger,
kløyver virkeligheten
som en alt for ubetydelig gave,
takknemligheten ikke har noe språk for,
og framsynet ingen visjon for.

Hvordan jeg kom til å kalle et kryp for kjære

Øyeblikket må ha vært det samme for begge.
For akkurat i det min fot trampet ned for å drepe det,
skrek den kjære, kjære,
kjære, kjære, svarte jeg den.

Løftet de knasende bitene,
og igjen kjære, igjen et tramp.
Så var den stille og ikke en lyd.
Munnen sluttet å smake kryp.

Å drepe ble uten avsky,
eller så forlot døden oss begge, og det ble
kjære, kjære, uten tanke på forlatelse,
som om den døde og døden hilste.

Mens jeg så på denne tingesten
var det kjære, kjære,
men ingen fred, for jeg pintes
så mye som jeg klarte å føle meg som et kryp.

Det var ikke stort, jeg kunne ikke krype
eller brytes ned til så smått.
Mitt bein tenkte smerte, men var for høyt oppe
til å se noe, annet enn mennesketær.
Bøyde meg ned for å omfavne udåden,
så kjære, i min munn,
ble den skarpe slakter slipt vekk.

Også den neste utånding sa, kjære, men da jeg så opp
fra mordet uten reinere ord
pustet jeg ikke mindre ømt
ikke for et kryp ikke for et mord.

Sånn er det

Det tilfaller en idiot å snakke klokt.
Det tilfaller en tosk å bære skjønnhet.
Det tilfaller mange å bli velsignede
i deres ufullkommenheter
som det tilfaller en ussel bølle
å se virkelige mirakler
og hyle av irriterende fryd.

Mange er de forvirringer som tilfaller,
mangfoldige er de inspirerte.
Ja, mye er jammen omvendt,
ja, mye er vidunderlig.
Det skal en helt usannsynlig en
til å si hva som er hva,
og det særeste vesen av alle
å være naturlig.

Kjære mulighet

Kjære mulighet, og hvis du drukner
ingenting er tapt, med mindre mine tomme hender
gjør krav på det antatte liket
fra tomt vann – en rettmessig hevn
på mitt eget alvor.

Kjære skapning av begivenheter, og hvis jeg avventer klokken
og klokken er presis og du er sein,
skjell ut meg, min tid, min klokke,
og gi meg en fortjent straff
for feilene, forsinkelsen og utålmodighet.

Kjære kjærlighetens forsker,
hvis jeg etter ditt formular
åpner himmelen for deg
når du banker punktlig på døren,
så er du der, men jeg er der jeg var.

Og jeg mener at veier du skjebnen
er den opp ned, i likevekt, vippende
rett og galt, veid og uveid,
og jeg mener at, kjære mulighet,
at skjebnen, denne kjære skjebnen.