Forberedelsene

Mors familie var så stor at det var alltid noen som giftet seg når sommeren kom. Hvem som skulle gifte seg, eller hvem som hadde giftet seg, var alltid vanskelig å holde oversikt over, like vanskelig som det var å holde tellingen med hvem som var blitt foreldre siden sist. Men bestemor hadde oversikt. Hun mente at det var oldebarna som holdt henne ung, fordi de fikk barnebarna hennes til å virke eldre. Hun glemte aldri en bursdag, selv om den nærmeste familien snart tellet tre hundre og seksti personer.

Nå var det duket for bryllup i London igjen. Et av hennes barnebarn skulle gifte seg. Han het Ali og var typen som sjelden ga verden noe mer enn et lite nikk og et vagt hei. Bestemor hadde ringt til alle de gamle damene hun kjente og bedt om hjelp til å forberede bryllupsmiddagen.

Jeg var hjemme hos bestemor da seks av dem ankom. Den eldste må ha vært minst hundre, og hadde bare to fortenner igjen. Alle var kledd i nydelige silkekjoler med hijab, og bar gullsmykker som til sammen utgjorde en hel gullsmedbutikk. Alle luktet av forskjellig røkelse, noen kraftigere enn andre, av lavendel, vanilje, jasmin og andre ugjenkjennelige lukter. De kysset bestemor tre ganger på hvert kinn og takket for at de var invitert. Så gikk de inn og satte seg i stuen. Bestemor hadde selv laget ferdig peppermyntete til dem. De kjenner forskjell på om det er unge jentehender eller en gift kvinne som har laget teen, mente hun.

Damene ble sittende lenge i stuen. De avbrøt hverandre og lo høyt av siste sladder om hvem som hadde gjort hva med kamelene og geitene sine i landsbyen hjemme, hvem som var blitt velstående og hvem som hadde mistet sin formue. Bestemor strålte. Jeg lurte på hvorfor hun ikke inviterte dem oftere.

Ingen begynte å lage mat før solen ga mer skygge. De yngste damene begynte å kutte paprika, løk, tomater, squash. To andre begynte å tilberede storfekjøttet, men bestemor foreslo at de skulle lage maten ute. Før jeg visste ordet av det var bordet borte og damestemmene kom fra verandaen i stedet.

Fra stuen hentet bestemor en stol som den hundre år gamle damen fikk sitte på. Hun gjorde ingenting de første timene, bare observerte de andre damene som arbeidet. Alle de ferdigkuttede grønnsakene lå etter hvert i en perfekt pyramideformet stabel. Ikke en grønnsaksbit var på avveie.

Da ringte det på døren.

Alle damene skvatt til, og bestemor ba dem roe seg ned. Jeg ble bedt om å låse opp, med streng beskjed om å ikke slippe inn noen menn, ikke engang våre egne familiemedlemmer. De gamle damenes silkekjoler var nokså gjennomsiktige, og ikke alle bar hijaben sin. Det lille håret de hadde igjen på hodet kunne forøvrig skremt hvem som helst.

I døren stod brudgommen og ville snakke med bestemor.

Jeg gikk inn for å hente henne. Bestemor slang på seg en ullgenser og et stort, svart sjal og ba de andre kvinnene holde seg ute på verandaen. Jeg fikk være inne i stuen sammen med bestemor. Ali virket nervøs og hilste vagt før han fortalte bestemor at han hadde kommet for å få råd.

Bruden hadde ombestemt seg.

Jeg torde ikke si noe. Ingen avlyser et bryllup med over hundre og femti inviterte gjester.

Bestemor spurte om han visste hvorfor. Først nektet han. Så innrømmet han at de hadde snakket om bryllupsnatten. Et raskt blikk fra bestemor var det som skulle til for at jeg forsvant. Men nysgjerrigheten min fikk meg til å bli stående bak døren og lytte.

Han hadde fortalt bruden at de ville komme til å ha sex på bryllupsnatten, men siden hun er omskåret jomfru, hadde hun nektet. Bruden ville bli klippet opp av en lege og syntes ikke dette var noe å stresse med. Brudgommen følte det var hans rett så vel som hans oppgave som ektemann å gjennomføre samleie med henne selv om hun var omskåret. Hun hadde løpt ut av døren, og han hadde verken snakket med henne eller sett henne siden. Søsteren sa at bruden ville avlyse hele bryllupet.

– Tull og tøys, en brud har ikke makt til å avlyse noe som helst. Det er det foreldrene hennes som har, sa bestemor.

Hun prøvde å roe ned brudgommen. Han måtte dra rett hjem, uten å nevne dette til noen andre og dermed bringe skam over bruden og hennes familie. For han ville ikke gifte seg med en jente folk så ned på, ville han vel? Nei, svarte han og lovet å dra hjem, mens bestemor skulle ta seg av det hele. Hun takket ham for at han hadde kommet, og lovet å ringe så snart hun kunne.

Brudgommen takket henne nok en gang før han gikk.

Hele leiligheten duftet som kjøkkenet på en restaurant, hvitløkslukten var intens. Inne på kjøkkenet var det blitt livligere, men alle sluttet å le da de så bestemors ansikt. En av dem spurte henne hva brudgommen ville, men bestemor svarte ikke før hun ble spurt på nytt.

Hun fortalte om samtalen de hadde hatt, og de gamle damene brast i latter.

– Unge jenter nå til dags tror at leger er svaret på alt, sa en av damene etter at latteren hadde lagt seg.

– Jeg holdt også på å stikke av første gang, sa bestemor.

– Jomfrudommen tilhører brudgommen, ikke legene. Du får be henne bite tennene sammen, det er tross alt ikke dødelig, sa en annen.

– Eller så kan hun gi han en hjelpende hånd, så får han i det minste tømt seg, utbrøt en tredje.

De brøt ut i krampelatter igjen.

Bestemor ba dem gi seg med de grove vitsene siden jeg var til stede.

Nå ble stemmingen mer alvorlig. Alle damene hadde hatt den samme bryllupsnatten.

Den eldste henvendte seg til bestemor, som ikke klarte å le like høyt som de andre.

– Man kommer veldig fort over smerten, sa hun.

De andre nikket.

– Den er veldig kortvarig, for ingen menn klarer å holde det gående så lenge av gangen. Jeg husker at blodet dryppet på det hvite lakenet, tårene og snørret mitt blandet seg, og han ville ikke kysse meg mer, det eneste som faktisk ikke gjorde vondt. Men han ville fullføre oppgaven sin. Han ble som et dyr, jeg tror synet av blodet hisset ham enda mer opp.

Hun snakket mens hun fortsatte å kutte paprikaen hardere og hardere mot benkeplaten.

En annen fortalte at moren hennes hadde tilkalt den samme kvinnen som hadde omskåret henne, for å klippe henne litt opp, slik at det skulle bli lettere for ham å slippe til.

– Jeg vet ikke hva som var verst, det var nesten som smerten ved en trang fødsel.

Men bryllupsnatten var aller verst.

– Han nektet å vente et par dager på at såret skulle gro, og gjorde krav på sitt. Han kledde seg naken og la seg oppå meg, trengte inn i det åpne såret så det revnet enda mer. Slik holdt han det gående i noe som føltes som en evighet, mens svetten hans rant ned på kroppen min. Alt han sa var: – Ikke kjemp imot, prøv å nyte det.

Bestemor klappet meg forsiktig på kinnet. De andre ristet på hodet og trakk på skuldrene. Det var ikke noe annet å gjøre enn å akseptere at det er slik vi gjør det.

– Jødene omskjærer guttene, og vi omskjærer både gutter og jenter. Det er til det beste for alle, sa den ene damen.

– Hva mener du «til det beste for alle»? sa jeg.

– Hvordan skal man ellers kunne love bort jomfruer, hvis man ikke kan kontrollere det, spurte den eldste.

Alle mumlet seg enige.

Bestemors blikk forseglet munnen min.

– Nei, du får be bruden bite tenne sammen og se en annen vei, sa den eldste.

Jeg hadde vært sikker på at disse damene ville gjøre alt som sto i deres makt for at unge jenter skulle slippe å gå igjennom den samme smerten som de selv hadde gått igjennom, men de syntes ikke noe synd på bruden. Tvert i mot syntes de det var en skam at hun nektet.

– Det er bryllupsnatten som markerer overgangen fra å være jente til å bli en kvinne, det er derfor den er så smertefull, sa bestemor. Hun prøvde å få det til å virke ufarlig, men jeg regnet med at det kom til å være like smertefullt for bruden enten hun skulle la mannen åpne henne opp under samleiet eller om en kvinnelig lege skulle klippe henne åpen.

– La oss snakke om noe lystigere, sa bestemor.

– Du har rett, sa en av damene.

– Han vil nok bare ha henne frem til hun blir gravid, etter det lar han henne være i fred. Med mindre han er av kaninsorten.

De lo igjen. De lød som et orkester som hadde spilt sammen i flere år, og kjente hver tone den andre spilte.

Vannkjelen fosskokte på verandaen. Betemor reiste seg og hentet frem en stor sekk jasminris fra skapet, en krukke olivenolje og en tekopp med salt, og bar det ut med hjelp fra en av damene. Så tok hun av lokket og målte hvor mye vann som var igjen. Den eldste damen drakk sin kalde kopp te og fortalte bestemor at hun ikke burde lage hvit ris til bryllupet, for i gamle dager var det tegn på at familien hadde dårlig råd. I stedet burde hun lage stekt grønnsaksris. Bestemor sa seg enig og lot vannet koke videre med lokket på. I den andre kjelen helte de olivenolje, som de lot stå en liten stund til den ble varm nok. Så la de all den hakkede løken oppi, og en av damene satte seg på en lav krakk ved siden av kjelen og begynte å røre i den. Deretter blandet de grønnsakene, potetene og kyllingbuljongen godt sammen og lot det steke under lokk.

Jeg hjalp til med å marinere kyllinglår med sitron, salt og pepper. Bestemor lagde chiliblanding med hakkede chili, lime og hvitløk. Hvis hun brant seg på tungen, var den sterk nok. Men med årene hadde smaksløkene hennes blitt så sløvet at marinaden hennes alltid ble for sterk.

Solen hadde for lengst gått ned, og bestemor la plutselig merke til at jeg fortsatt var oppe. Hun ble forskrekket da hun skjønte at jeg hadde vært på kjøkkenet sammen med alle sammen hele tiden. Hun skyldte på alderen sin igjen, det var derfor hun hadde glemt å passe på meg, sa hun. Nå var det på tide for meg å gå og legge meg, for de gamle damene skulle sitte oppe hele natten og lage ferdig maten til bryllupet.

Jeg spurte henne ikke når hun hadde tenkt å ordne opp for brudgommen, slik hun hadde lovet. Jeg kysset henne og vinket god natt til de andre damene, som hilste tilbake. De lo fortsatt da jeg sovnet.