Halberg-variasjonen

I

Jeg ligger på en brisk og prøver å skrive brev til min søster Ruza, uten å få noe ned på papiret. For å skrive til en kjær søster bør man ha noe oppmuntrende, morsomt og betegnende å komme med, noe som kan få henne til å se for seg den situasjonen du er i. Situasjonen jeg er i, det betegnende, er enkel: Jeg ligger ombord på et skip, i en sykestues varme og tette og sure luft, og stirrer ut i halvmørket på det rommet vi ble stuet inn i. Ved siden av meg på brisken ligger Gusev og puster tungt. Inne ved veggen sitter tre andre som også er henvist til sykerommet og spiller kort på en trekasse. Jeg legger ned blyantstumpen og lytter til skipets dunking, stemplene som går og går, fjerne stemmer fra oppe på dekk og tassingen fra en mager rotte som har rotet seg inn hit, sikkert tiltrukket av lukten. «Der, der og der,» sier en fyr fra Krim med mongolsk utseende, Stepan, og smeller tre kort i kassen. Et insekt summer et sted over meg, anklene klør, heten er uutholdelig. «Pavel?» hører jeg Gusev si. «Hva skriver du på? Er det avhandlingen din?» sier han. «Nei. Jeg prøver å skrive brev til søsteren min, men hvordan skal jeg få gjort det oppe i alt dette bråket», svarer jeg og prøver å stappe noen halmstrå tilbake inn i madrassen. «Hvor bor hun, søstera di?» sier Gusev. «Og der!» kommer det fra Stepan. De andre mumler misfornøyd. Jeg svarer at hun bor i St. Petersburg. Ikke lenge etter faller Gusev inn i en døs.

Jeg vrir meg rundt. Han har langt lyst hår som ligger klebet til den skurvete skallen. Øynene, som er lukket, virker unaturlig store og blå. Ansiktet magert og blekt som stearin. Vladimir strekker hals fra plassen sin ved kassen. «Blir du med, professor?» sier han. «Jeg skriver et viktig brev», svarer jeg og snur meg, tar opp blyanten og  sovner. 

Jeg sitter oppreist og sover, og våkner av at Gusev haler i meg. Pusten hans går tungt og raspende. «Du må høre, Pavel,» sier han og drar. Jeg slår hånden hans vekk og sier: «Hva er det nå?» Han ler. «Jeg hadde en vidunderlig drøm.» Han puster på meg, og lukter som lakris, det er det underlige, at han ikke lukter sur svette og et oppspist indre som oss andre. «Jeg drømte at jeg så landsbyen hjemme, med dammen og fabrikken. Det var kald vinter, rimfrost. Jeg sto på en høyde og så at sleden vår kom slingrende med storebroren min, Jevgenij, som kusk. Ved siden av satt datteren hans, Kira. Frostrøyken sto ut av munnene deres. De vinket og ropte navnet mitt, og Kira, den lille dumme tøyta, dro av seg de nye støvlene sine og vinket med dem. Jeg løp etter sleden og ropte at hun måtte ta dem på. Pass på føttene, ropte jeg. Det må bety noe, tror du ikke? Slike drømmer er varsler. Det sa bestemoren min, hun var landsbyens heks, gud velsigne henne for alt det gale hun gjorde.» Gusev maser og maser. Han irriterer meg. Denne gangen er det det siste han sier som gjør meg irritabel. Jeg sier bryskt at man ikke velsigner folk for det gale de gjør. Han hører ikke. «Kira var rød i kinnene og vinket. Det betyr at vi alle kommer hjem. Du også, Pavel, til søstera di», mumler han og rister på seg, drar hest etter været. «Merker du at det lukter røyk her? Jeg har hostet mindre i det siste, men etter at vinden snudde, har røykosen kommet tilbake», sier han. Jeg kjenner ingen røyklukt, men jatter med. Vi vugger sakte av gårde, gjennom koøyet kan jeg skimte et blygrått hav med fregattfugler, som stryker de lave dønningene som løfter og senker skipet, som en mor ved barnevuggen. «Jeg jukser faen ikke», roper Stepan, og reiser seg fra krakken. «Det er et kort for lite her,» roper Vladimir tilbake. «Sitt ned. Ikke bruk kreftene på tull», mumler Andrej, som stort sett sier ingenting.

De setter seg.

Jeg finner blyanten og kladdeboken. Jeg vil skrive noen oppmuntrende ord om noe vi opplevde utenfor Formosa. Noe må jeg ha å si, noe godt.  Men før jeg kommer i gang, begynner det å blåse. Plutselig begynner skipet å gynge, vuggingen blir krappere. Snart reiser det seg og faller ned i en bølgedal. Det hviner i trossene. Gusev ligger og stirrer i taket med et smil. «Kira kommer med samovaren. Om litt får jeg koppen med nytrukket te», sier han til seg selv. Jeg er alt blitt sjøsyk. Jeg tåler ikke bølger og ser meg om etter bøtten, som ble satt inn igjen etter det siste uværet.

«Har du sett på maken ... Tre sparess?» mumler Vladimir, ser seg forvirret rundt, holder seg til brystet, kaver seg opp fra filleryen og krabber bort i et hjørne. «Russisk te. Kusmi-te. Det er Guds gave til oss, Kira», mumler Gusev. I hjørnet hoster Vladimir tørt noen ganger, reiser seg på alle fire, synker sammen og blir liggende med ansiktet ned. Stepan slenger vekk krakken. «Få den ut,» roper han og halser etter rotta som piler langs veggen. Andrej ser måpende på.

II

Jeg har akkurat kvittet meg med den siste gallen som var igjen, kjenner syren brenne i halsen og stirrer på Vladimirs tomme brisk. Gusev reiser seg opp, og peker på veggen med det tomme sanitetsskapet. «Kira? Der står hun jo? I den grønne kåpa med sort kant nederst! Og vinker med nye støvler! Se som hun vinker! Men hva er det du har under armen! Sobel? Er det sobel?» roper han og ser på meg med et strålende blikk. «Tenk! Hun har kommet med pels! Helt hit, til meg!» Han peker igjen. «Og der, se der står sleden! Jevgenij, jeg tilgir deg at du drakk og slo meg …» hikster, Gusev, og så: «Men hva skal de gjøre om jeg ikke kommer hjem? Han drikker opp alt –» Han blir avbrutt av Andrejs rå latter. «Sobel? Du, Gusev? Hvorfor ikke kaviar og champagne? Østers? Og Katarinas gullvogn?» Han ler så det skraller i rommet, men begynner å hikste etter luft og tier.

Gusev synker tilbake på rygg, med halvlukkede øyelokk og en hvesende ralling. Han vrir hodet mot meg. Øynene er unaturlig lyseblå. Svetten renner over ansiktet. «Hva skulle jeg gjort uten deg? Du kan så utrolig mye. Hvordan er det plass til så mye kunnskap i ett hode? Jeg vedder på at du kan regne ut hvor mange liter vann det er i Svartehavet», sier han, og dormer av igjen. Pusten går tyngre og tyngre. Jeg tar frem kladdeboka og blyanten og begynner med å skrive: Kjære søster, men blir overfalt av et sinne som er så påtrengende at jeg karrer meg opp og knytter neven mot de andre to. «Sobel, ja, sobel! Hvorfor ikke en av de høye herrers sobel? En av pelsene til disse fete hvalene som dere faller på kne for, om de skulle finne på å ta veien gjennom den lusne landsbyen deres? Hvalene som dere sender takksigelser med tomme hender, etter at de har røvet alt dere eier og har, og etterpå tar det dere ikke har, slik at de kan kle seg opp i sobel, kjøre Katarinas kroningsvogn, meske seg med champagne og østers, og spille bort rubelhaugene sine sine i Odessa. Idioter! Krek! Stupide esler! Dere vet vel hvorfor de stuet oss inn her og aldri kommer inn?» roper jeg, svimler og sjangler bakover, faller over Gusev, som ber om unnskyldning for at han ikke rakk å flytte seg.

De to andre ser forbløffet på meg, kikker på hverandre og begynner å spille igjen.

«Pavel?» sier Gusev. Jeg har fått sånne kramper etter overfusingen at jeg ligger tvekroket og holder meg for magen. «Ja,» stønner jeg. «Hva var det siste du gjorde før du gikk ombord? Var du hos legen?» «Hva slags spørsmål er det? Jeg husker ikke», sier jeg og så, for å slippe å få flere spørsmål, spør jeg hva det siste han gjorde var. «Jeg tok for meg fire kinamenn som bar på ved i bakgården vår», sa jeg. «Tok for deg», hvisker jeg og kjenner at krampene begynner å slippe. «Ja, de bar på ved. Jeg filleristet dem. De var mer døde enn levende da jeg var ferdig, det skal jeg love deg.» Jeg retter meg opp, så matt at jeg ikke orker å snu meg mot ham. «Du slo halvt i hjel fire kinamenn fordi de bar ved?» sier jeg. Han flytter seg innover, slik at jeg skal få mer plass. «Ja. De var kinamenn. Det var Guds forsyn og vilje», sier han og lyser opp i ansiktet.

«Men kjære deg ...», hvisker jeg, men orker ikke si mer.

Jeg krøker meg sammen, hører fjern latter fra de to andre og tenker: Mitt elskede hjemland ... Hva har du gjort med dine sønner? De som vokser opp i dette umåtelige riket med vidstrakte kornåkre og de fineste mineraler, all den saftige skogen. Og med disse rikdommene har du forsynt hvalene til overmål, og gjort resten av folket til bondske fatttiglemmer som slår kinamenn halvt i hjel fordi de tror det er Guds forsyn og vilje å gjøre så?

III

I dag tidlig bar jeg Gusev ut på dekk, sammen med en matros. Han var stor av vekst, men mye lettere enn jeg hadde sett for meg. Idet jeg åpnet øynene samme morgen, kjente jeg kroppen hans mot ryggen min, og visste at han var død. Jeg kunne kjenne kulden fra ham langt inn knoklene. Så i dag tidlig la vi Gusev på seilduk, og for å gjøre ham tyngre, la vi med to jernsprosser. Jeg setter meg på kne ved bondetampen, som endelig har fått sobelpelsen sin av Kira og sitter ved siden av den fulle storebroren på en slede som raser av gårde over et snødekt steppeland, på vei tilbake for å redde stumpene av barndomshjemmet.

Jeg legger en hånd på den glatte pannen hans, og sier navnet hans. Tømmermannen og matrosen setter seg ned og syr inn liket. Jeg går vekk og stirrer på havet og tenker at det også er gråhvitt og stille. Uværet har gitt seg. En fargeløs dis ligger urørlig rundt oss på alle kanter, og gjør det umulig å skille havet fra himmelen. Himmelen og havet glir sammen i ett. Ikke et vindpust å hente, og den trykkende varmen som drypper fra øynebrynene mine ned på ripa. Jeg prøver å huske en tjeneste Gusev ba meg om i natt, og som jeg i en halvdøs lovet å gjøre for ham, men som jeg nå har glemt hva dreide seg om.

Skipet slutter å gå.

Presten kaster litt jord på seilduken, fremsier sine bønner. For en underlig grav, for en underlig skikk, å la de døde seile ned i dette uendelige mørket, så fullt av liv, og like fullt intet, sporløst, uten noe fast holdepunkt, tenker jeg, og med det kommer jeg på hva Gusev ba meg om. Han ville absolutt bli gravlagt i sitt fedrelands jord. Han ville ha en stein som moren kunne komme og gråte litt ved. Jeg ser at to av sjømennene vipper lemmen med seilduksposen opp. Posen glir av og faller ned langs skipssiden. Den minner om en persillerot. Så plasker den i vannet, ruller rundt en gang og blir borte.

De som står ved rekka, korser seg. Jeg gjør også det. Nå angrer jeg på at jeg var så brysk og avvisende mot denne bondske dumskallen, men er så matt at angeren blekner og blir erstattet med seig likegyldighet.

Stepan sitter ved trekassen med kortene klare. Rotta henger nederst på veggen, etter et velrettet spark. Jeg legger meg og kjenner hvor svimmel jeg er. Stepan vil vite hvordan det har seg at jeg fikk komme ut og være med. Jeg svarer at det jeg har ikke er smittsomt. Han spør ikke hva det er. Det kommer en skraping, og maskineriet dras tungt og sakte i gang. Stemplene går etter hvert som rasende inne i skroget. Stepan går bort til sin brisk. Jeg kan høre ham stønne. «Si meg», sier han, «hva er det du noterer? En politisk artikkel?» Jeg svarer at jeg skal skrive et brev til søsteren min, men ikke får det til. Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. «Har du en søster», harker Stepan. «Skulle jeg ikke ha det?» sa jeg. «Jo, for all del. Hva heter hun?» Jeg svarer at det ikke er hans sak. Jeg ligger og kjenner på dunkingen fra jernkroppen. «Er hun pen?» sier han. «Søsteren min? Hun er vakker, en skjønnhet utenom det vanlige», sier jeg og kjenner hvordan tarmene mine slynger seg inn i hverandre, og strammes til i en knute. «Ja, hun er vel en av Petersburgs omtalte noblesser, og omringes av beilere under ballene, kan jeg tenke meg», sier han sarkastisk. Jeg kjenner hvordan sinnet sprenger på, men lar det sprenge, og legger meg tilbake på brisken. «Tro hva du vil. Snart er du fiskemat», sier jeg, lukker øynene og ser Gusev sitte hoiende over kritthvit sne, på vei i sleden mot en gråhvit røyksøyle som henger urørlig under den klare blå vinterhimmelen.