Havbyen

Yada

Sjøen lå mørk og stille. Faren min likte ikke at jeg var på dekk, men i denne tidlige morgenstunden ville jeg bestemme selv. Etter planen skulle jeg ha meditert. Isteden slo jeg meg ned i en lun nisje på taket til sovekvarteret. Jeg så ut over Havbyen på sjøen mens jeg tenkte på fremtiden – eller kanskje heller det sannsynlige fraværet av fremtid. Jeg studerte algene som bredte seg langs fugene. Bittesmå, grønne stjerner på den grålige overflaten, i umerkelig, men heftig søken ut og oppover. Langt der ute arbeidet den alltid ensartede duren fra vindmøllene, strunke som stive palmer i horisonten. Mellom dem bosettingens hermetiske kuber, dekket av glassfiberplater. De en gang glitrende hvite, nå skittengrå flatene, gjennomtrukket av hårfine sprekker, noen steder med gummiaktige, lyse flekker etter reparasjon av større rifter. De engang så grønne friområdene, nå forlatt i grå og brune nyanser. Algefarmens nett og liner på vestsiden, nå nesten usynlige. Rett under vannflaten hadde blåalgene bygget opp en monstrøs, giftig skygge, advarende, truende eller simpelthen bare avventende.

Faren min sa alltid at algefarmen kunne tjene som en påminnelse. Alle prosjekt kan havarere, det er da ingen grunn til å gi opp, snarere tvert imot, ethvert feilslag lover en ny begynnelse. Så lenge jeg kan huske, har han snakket i slike store erklæringer, og stadig gjentatt dem som om de var mantraer. Jeg hadde virkelig anstrengt meg for å oppfatte øya som hjemmet mitt. Men dessverre – et prosjekt er og blir et dårlig utgangspunkt for å føle seg hjemme. I begynnelsen skjedde det i det minste noe. Da var Havbyen livlig som en bikube, full av engasjerte folk med ideer, som ville forbedre, reparere eller tilpasse ting. Øya fortonte seg for meg som en stor eventyrlekeplass. Bokvarterenes hvite flater skinte i solen. Om noen stilte vanskelige spørsmål, visste faren min alltid hva som måtte gjøres. Jeg hadde så vidt fylt syv, og forsto ikke alt som foregikk. Jeg visste bare at min staute og anstendige far hadde reddet oss i siste liten, før det tyske fastlandet var falt i kaos.

Her var vi trygge, med intranettet vårt, med vindfarmene som pålitelig produserte strøm og med bølgebryteren som beskyttet oss mot inntrengere. Likevel var nesten alle blitt borte. De fleste forskerne og programmererne hadde flyttet gjennom årenes løp. Faren min dro hele tiden på reiser, til Sør-Amerika, Karibia, Asia. De siste årene hadde han lidd av en mystisk sykdom. Stadig fant han nye, lovende klinikker og helbredere på den andre siden av jordkloden. Hver gang han kom tilbake var han full av planer og godt humør, for etter bare noen uker å falle tilbake til sin gamle irritable tilstand. Snart klekket han ut nye reiseplaner. Hvis jeg ba om å få bli med, minnet han meg om hvor farlig det var å reise.

Bare noen dager tidligere, på syttenårsdagen min, hadde trass og kjedsomhet drevet meg til å skaffe tilgang til datamaskinen hans. Jeg hadde ikke regnet med å finne noe av interesse, og slett ikke ting som hadde med Havbyen å gjøre. Alltid hadde han lekset opp om prosjektets presisjon, med alle mulighetene og utfordringene det innebar. Læresetningene om åpenhet og orden passet ikke sammen med hemmelighold. Mappen med den ubestemmelige tittelen «misc» inneholdt da heller ingen hemmeligheter, bare tusenvis av sider fylt med tegninger, planer og konsepter. Fremtidsplanene fra fortiden fortalte langt mer om gründernes ambisjoner enn jeg hadde vært klar over. De hadde ønsket å skape et lukket kretsløp, som innebar alt fra selvforsyning av mat til produktiv gjenbruk av søppel. Tidsplanen forutsatte at det ville ta fem år å utvikle de tekniske nyvinningene som var nødvendige for å kunne leve selvberget til sjøs, uavhengig av hvilke regjeringer som hersket på fastlandet. Jo mer jeg leste, desto mindre visste jeg hva jeg skulle synes og mene. Det gjorde meg sint; stikk i strid med disse store visjonene duppet vi fortsatt rundt her ved kysten, mens vi ernærte oss av dyre leveranser fra fastlandet og ventet på dag X.

Jeg lukket filmappen og lastet dokumentene raskt over på en gammeldags, ekstern harddisk. Siden lå den trygt gjemt i tampongesken min, det eneste stedet hvor verken faren min eller terapeuten noen gang ville komme til å kikke. Vaskepersonalet var egentlig forpliktet til å melde fra om uvanlige funn, men jeg hadde lagt merke at folk fra arbeiderskipet ikke viste særlig interesse for våre saker. Sannsynligvis var det like lurt. Da jeg var omkring elleve, hadde jeg blitt venn med en jente på min egen alder. Anca var datteren til en rengjøringshjelp fra arbeiderskipet. Moren tok henne ofte med på jobben og lot henne leke på dekk. Vi hadde ikke noe felles språk, men de korte stundene mellom undervisning og revisjon, da vi lå på magen og stirret ned i vannet eller plukket alger fra kubesidene, ble dagenes viktigste for meg. Faren min reagerte med kaldt og stumt raseri da han fikk vite om vennskapet. Det varte uendelig lenge før han snakket med meg igjen. Anca og moren hennes så jeg aldri noe mer til.

Frem til da hadde isolasjonen vært en konstant og selvsagt del av mitt liv, men etter dette korte vennskapet opplevdes den med ett som en smertefull straff. Jeg begynte å spørre faren min hvorfor det ikke var noen andre barn på min alder i Havbyen, ja, hvorfor det, bortsett fra meg, ikke fantes barn der i det hele tatt. Han svarte unnvikende, snakket om hvor spesiell jeg var og forærte meg til slutt en europeisk sumpskilpadde. Jeg ville vise at jeg var en ekte naturviter, så jeg ga henne navnet Emy, etter hennes vitenskapelige slektsnavn. Jeg snakket bare med henne i ytterste hemmelighet. Emy ville sikkert ha holdt min ferske innsikt i min fars planer for seg selv. Dessverre krøp hun for noen få år siden ut av terrariet og omkom i svevenettingene. Det fantes ingen andre jeg kunne risikere å fortelle om oppdagelsene mine til.   

Etter å ha lest dokumentene, ble jeg fylt av nye ideer og et ønske om å forandre sjøbyen fra grunnen av. Jeg visste at kritikken mot tingenes tilstand ville gi faren min det endelige beviset på at jeg hadde utviklet en ekstrem og overdreven fantasi. Så lenge jeg kunne huske, hadde han advart mot de irrasjonelle tendensene jeg angivelig hadde arvet av min mor. Hun døde for lenge siden. De få minnene om henne ble påvirket av den sparsomme informasjonen jeg hadde klart å finne i de siste ni årene. Jeg visste at min mor hadde vært en berømt kunstner. Noen hadde til og med ment at hun var et orakel. Døden hennes, omtrent ett år etter at vi kom hit, var en gåte. Forskjellige fortellinger hadde kommet til meg, oftest bare som hviskinger eller som knappe, formelaktige setninger: Hun hadde dødd av en mystisk sykdom, hun hadde tatt livet sitt, hun hadde rotet seg opp i en risikofylt politisk situasjon. Ikke noe av dette var spesielt overraskende, fastlandet hadde vært utrygt for normale folk i lange tider, men jeg skulle virkelig ønske at det var bedre samsvar mellom de ulike versjonene. Den eneste opplysningen som gjentok seg, handlet om min mors mentale sykdom. Faren min fryktet at også i meg fantes en underliggende sårbarhet, et overmål av empati, en haltende mangel på fornuft – noe jeg riktignok ikke kunne noe for, men som måtte bekjempes med alle midler. Derfor ble jeg tildelt en nøye avstemt blanding av medikamenter, ukentlige terapitimer og regelmessig testing av biomarkører. Undervisningen min innskrenket seg til matematikk, informatikk og naturvitenskap. Faren min fryktet at de musiske fagene kunne overstimulere meg. Kunst, litteratur og musikk møtte jeg bare på om noen hadde vært uforsiktig i intranettet. Der kunne jeg også hente romaner, vidunderlige virtuelle realiteter, som jeg fortet meg å lagre på harddisken før de ble slettet. Jeg roet samvittigheten ved å arbeide hardt for å forstå og pugge alt de forsøkte å lære meg. Både lærerne og faren min roste meg, så jeg visste at jeg gjorde det bra. Bare én gang ble han sint: Da jeg hadde forsøkt å forklare ham teoriene mine, etter å ha fordypet meg for mye i kvantemekanikken. Istedenfor fysikeren jeg hadde hatt videokonferanse med hver uke, dukket da en ny lærer opp på skjermen, en jeg ganske snart kom til å hate, siden han nektet å lære bort noe som helst bortsett fra det mest grunnleggende.  

I horisonten hadde de mørke skyene veket for en tynn, hvit himmelstripe. Nedenfra hørte jeg morgenlyder. På tide å begi seg inn i den kvernende rutinen som definerte dagene mine.

Helena

Helena åpnet døra til leiligheten sin, eller rettere sagt, til den leiligheten hun sov i akkurat nå. Mens hun gikk, dro hun av seg klærne, slapp dem i gulvet, og skrudde opp varmtvannskranen i dusjen. Det var tomt for tannkrem, så hun smurte klumpen som hadde samlet seg utenpå tuben på tannbørsten. Etter et halvt minutt ble hun bevisst hvor kjedelig det er å pusse tenner. Hun lot tannbørsten falle i vasken og tråkket inn under dusjen. Det rennende vannet gjorde godt, med lyder som lignet fjernsynsduren i gamle dager, utydelig og nervedrepende nok til å overdøve verden med alle dens avskygninger. Avløpet var fullt av hår. En varm, slimete suppe flommet opp over anklene, så videre til leggene. Hun lukket øynene. Først da hun begynte å svette under det varme vannet og huden føltes som porøs gummi, skrudde hun av krana. Hun vasset gjennom vannet som hadde bredt seg i baderommet, skrittet ut i gangen, fisket en skjorte og en bukse opp fra kleshaugen foran kjøkkendøra og trakk begge over den våte kroppen.

Hun husket vagt en intervjuavtale som hun bestemte seg for å overholde, siden hun var sulten og det var usikkert hva kjøleskapet i leiligheten inneholdt. Tjue minutter senere satt hun på sitt yndlingssted for tiden, der hun skulle møte journalisten. Utestedet Ottomanen utmerket seg ikke på noe vis, kanskje bortsett fra med de absurd store porsjonene. Fornøyd tygget hun på pastaretten sin, mens journalisten, hvis navn hun ikke kunne huske, fortalte om hennes spennende liv. Det så ikke ut til å plage ham det minste at han ikke hadde hennes fulle oppmerksomhet. I hennes alder, sa han, var en så vedvarende suksess som kunstner slett ikke en selvfølge. Den 35-årige Helena så kort og skarpt opp, og spurte hva han ønsket å vite.

«Men selvfølgelig. Skal vi begynne, da?»

Han åpnet og lukket flere glidelåser i den svarte, kantete vesken, før han fant telefonen og la den på bordet, så forsiktig at en skulle tro den var en skjør musling. Han trykket på opptaksknappen og kikket forventningsfullt opp.

«Altså. Skal vi begynne?» spurte han igjen.

Helena tygde.

«Hvordan kom du egentlig på temaet sekter?»

«Aner ikke», sa Helena. «Å interessere seg er jo ikke noe en bestemmer seg for. En bare interesserer seg. Interesse er egentlig nokså irrasjonelt, og ligger heller nær følelsene. Et eller annet sted mellom fornuft og følelser. Om tankene mine hadde følelser, så ville de antagelig føles som interesse.»

Journalisten lo, som om hun hadde fortalt en upassende vits.

«Da har jeg jo fått et riktig høyfilosofisk svar. Men si meg, hva var det egentlig som interesserte deg hos sektene?»

«Helst ikke.»

Nå ergret journalisten seg, men forsøkte å ikke la seg merke med det.

«Greit. Kanskje vi skal gå over til mer praktiske spørsmål. For ditt verk Kollektivet stiftet du en sekt, som begynte på internett. Hvordan rekrutterte du medlemmer?»

«I grunnen gjorde jeg ikke det. Jeg skreiv en tekst og starta en halvveis lukka gruppe. Folk kom av seg sjøl. De fleste trodde at verden kom til å gå under uansett, noe som ikke er særlig rart. Jeg tilbød ikke engang skikkelig frelse, bare utveksling og samhold. Også meg sjøl som guru, da, naturligvis.»

Helena nikket til kelneren og bestilte en dram.

«Ditt første arbeid, for noen år siden, var en video-performance som vakte stor oppmerksomhet. En viktig del av ditt nye verk Kollektivet er naturalistiske portretter av tilhengerne i sekten. Hvorfor bestemte du deg for å velge maleri som medium?»

«Videoen var slett ikke noen performance. Den var bare en video, ikke tiltenkt allmenn offentlighet. Men det er det ingen som tror på. Og så begynte den der orakeldritten, jeg veit ikke, folk er jo bare sinnssyke. Jeg ville bare se nærmere på sånne ting som alle snakker om hele tiden: oppløsning av EU, brennende skoger, væpna konflikter. Derfor reiste jeg rundt og filma, ikke for å produsere en sånn satirisk kommentar om reisebloggernes kynisme, eller hva dere nå ellers har funnet på.»

Journalisten nikket og smilte vitende, nøyaktig som alle andre journalister hun hadde forsøkt å forklare saken. Ifølge et felles vrengebilde sa hun det motsatte av hva hun mente. Det var temmelig irriterende, men hun hadde vent seg til det. Nå fattet hun ikke hvor denne plutselige svakheten hadde kommet fra; hun hadde jo for lenge siden gitt opp å forklare noe som helst.

«Samma det. Hva var spørsmålet igjen? Ja, riktig, malekunsten. Vel. Jeg må jo tjene penger på ett eller annet vis. Jeg kommer ikke til å begynne å brygge kaffe latte, jeg er jo for faen genial.»

Nå så han skikkelig forskrekka ut igjen. Mye bedre.

I et hjørne oppdaget Helena Kamilla. Antrekket hennes spilte som alltid opp til maksimal effekt. Hun hadde på seg et brusende tyllskjørt, og tronet som en enorm puff på en benk mellom to unge menn. Helena vinket ivrig. De tre dro med seg stoler, satte seg til bordet hennes og bestilte en runde med shots. Kamilla draperte skjørtet om seg, før hun presenterte seg for journalisten som Helenas eldste og beste venninne, noe som faktisk også var sannheten. Journalisten nikket begeistret for seg selv, historien hans hadde fått en helt ny retning. Helena vekslet håndtrykk med de to nye, men glemte navnene deres med en gang. En av dem arbeidet hos en eiendomsmegler. Han snakket om Berlins beliggenhet med så tåpelig inderlighet at hun motvillig, men intenst vendte seg til den andre. Denne var kjekk og bleik, av kategorien stille gutt. Samtalen forløp temmelig anstrengt. Han så henne på samme måte som de fleste andre: med en blanding av ærefrykt og begjær. Hun kunne ikke forstå dette fenomenet; ikke var hun spesielt vakker, og dessuten var de gjeldende skjønnhetsidealene vanskelige å finne utav, mellom all verdens spiseforstyrrelser, trassholdninger og utseendeoptimaliseringer. I speilet så hun i hvert fall bare et bistert ansikt og et stikkende blikk. Hun visste selvfølgelig at det ikke bare var berømmelsen som hadde forvandlet henne til å bli objekt for allmenn attrå. Folk hadde alltid reagert sånn på henne, kvinner så vel som menn. Øynene til den stille unge mannen lyste.

Journalisten forsøkte enda et par ganger å stille spørsmål, så ga han opp og pakket mobiltelefonen forsiktig ned i kantevesken sin. Han forsøkte å prate med Kamilla og meglermennesket, men de to var dypt engasjert i en vidløftig diskusjon. Dermed bestilte han regningen, vinket til alle og forlot stedet. Helena var fortsatt opptatt med den stille gutten, som andektig lyttet til utlegningene om arbeidet hennes. Med et halvt øre hørte hun hvordan Kamilla forklarte meglermennesket at EU er et redskap for å renvaske de koloniale forbrytelsene til statene som enda er medlemmer, noe han misforsto som ekte EU-kritikk og begynte å motsi med oppbrakt selvrettferdighet. Helena hadde lite lyst til å gripe inn, men ettersom situasjonen ved bordet ble stadig mer anspent, foreslo hun at de skulle gå på en fest. Meglermannen visste selvfølgelig om en fest de kunne gå på.

Ute luktet det sumpaktig. Lufta var varm og fuktig. I det fjerne hørte de sirener. Meglermannen hadde bestilt en bil. Helena satte seg i baksetet, rullet ned vinduet og kikket taust ut i den svartgule natten, mens de andre fortsatte sin intense samtale. De kom forbi utbrente boligblokker. Helena hadde hørt rykter om at eierne hadde tent på sine egne bygninger for å unngå klager på utkastelser. Gatene var tomme. Bare i midtrabatten så hun noen mørke omriss: sovende folk, kartonger, spredde eiendeler. Festen foregikk i et tomt, men fullt opplyst kontorbygg, bak hvert lite vindu kunne man skimte halogenlamper og hvite himlingsplater.

Den tunge bildøra åpnet seg, og Helena snublet ut i natten.