Ild
En Vinduet-tekst av Karl Ove Knausgård fra 2000.
Kortprosa. Publisert 15. mai 2000.
Ilden tilhører gruppen av fenomener som aldri har gjennomgått noen evolusjon. Forandring står derfor ildens form fjernt, den lar seg ikke bevege i noen som helst retning av omgivelsenes mange omskiftelser, den hviler i sin egen fullkommenhet. Ilden er perfekt. Men ildens mest unike trekk, det som skiller den fra mange av de andre uforanderlige fenomenene som finnes, er at den har maktet å løsrive seg fra tidens og stedets tyranni. Mens vannet for alltid er dømt til å befinne seg et bestemt sted, i en eller annen form, som også luften og fjellene er det, har ilden denne bemerkelsesverdige evne til å ganske enkelt opphøre å eksistere – ikke bare forsvinne ut av syne, gå i skjul, men rett og slett la seg utslette – for så å gjenoppstå nøyaktig som før, på et nytt sted, i en ny tid. Det gjør ilden vanskelig å begripe for oss, vant som vi er til å betrakte verden som et sammenhengende, kontinuerlig system av begivenheter, noe som med et mylder av forskjellige hastigheter – fra treets uendelig langsomme vekst til regndråpenes hurtige fall – beveger seg framover i tiden. Ilden står utenfor dette systemet, og det må ha vært derfor at man i Det gamle testamentet lot det guddommelige vise seg for menneskene i form av en flamme: Åpenbaringens og ildens form er den samme. Også det guddommelige har denne evnen til å plutselig vise seg, i sin fullkomne form, for så å forsvinne. Også det guddommelige har dette gåtefulle, fremmede og nådeløse over seg, som gjør at vi på en og samme tid frykter og beundrer det. Alle som har stått foran et brennende hus forstår hva jeg mener. Ilden som beveger seg gjennom rommene og fortærer alt den kommer over, det uhyggelige drønnet fra flammene, den blinde viljen som for noen timer siden ikke fantes, men som brått har vendt tilbake, og som herjer like foran øynene på oss med en villskap så stor at man skulle tro det skjedde for aller første gang.
Men nå, i denne vår verden av brannvarslere, overrislingsanlegg, stigebiler, røykdykkere, hydranter, vannslanger og pulverapparater, er det ikke lenger noen som frykter ilden. Den er brakt under kontroll, og befinner seg i verden på lignende måte som ville dyr befinner seg i zoologiske hager, noe vi ser på når vi hygger oss, i form av et bål i peisen eller en flamme på stearinlyset; tilstander hvor den tidligere villskapen bare finnes som en rest: vedens svake spraking, flammenes små kast i trekken, gnistregnet som faller mot peismuren idet vi raker kubbene tettere sammen. Og det guddommelige? Hvem snakker om det guddommelige idag? Det lar seg ikke gjøre. Det er umulig å snakke om det guddommelige uten å føle seg som en idiot. Å snakke om det guddommelige har fått noe skammelig ved seg. Og siden skam dreier seg om misforhold mellom to størrelser – oftest den du er for deg selv i forhold til den du er for andre – skulle det ikke være urimelig å anta at det guddommeliges lett komiske status skyldes at det er ute av proporsjon med tiden vi lever i, og dermed føyer seg inn i rekken av fortidige skikker og gjenstander som tiden har gått i fra, som f.eks. luftskipet, flosshatten, de høflige tiltaleformene, nattpotten, den elektriske skrivemaskinen. Ting forsvinner, ting kommer til, langsomt omtumles verden. Så våkner vi opp en dag, så gnir vi oss søvnig i øynene, drar gardinet til side og ser ut: klar luft, skinnende sol, gnistrende snø. Vi tusler inn på kjøkkenet, skrur på radioen, setter igang kaffetrakteren, smører noen skiver, spiser, drikker, dusjer, skifter, går ned i gangen, tar på ytterklær, låser døren og begir oss bortover mot stasjonen i denne østlandske sovebyen vi bor i, som hver morgen fylles opp av pendlere. De står på perrongen med sammenrullede aviser under armen og vesker i hendene, går litt fram og tilbake i kulden, gjesper, stirrer på klokken, kikker oppover jernbanelinjen. Så, når toget har kommet dundrende inn på stasjonen, stimler de sammen i små køer foran inngangsdørene, stiger ombord, finner et sete, folder frakkene sammen, legger dem på hyllene, setter seg ned. Å, pendlerlivets små gleder! Finne fram billetten, legge den klar på armlenet, brette ut avisen og begynne å lese mens toget langsomt glir ut fra stasjonen. Av og til løfte blikket og kikke ut: den blå himmelen, glimtene av sol i panseret på bilene som passerer langs veien på den andre siden av elva, røyken fra gårdshusene som ligger langs dalsiden bortover, de snødekte fjellene. Det plutselige suset idet døren blir åpnet, smellet når den blir lukket igjen, konduktørens monotone stemme som nærmer seg plassen din. Du gir ham billetten din, han setter sitt merke på den, du fortsetter å lese. Neste gang du kikker ut, har dere kommet inn i en skog. Mørkegrønne grantrær står tett i tett på begge sider av sporet. Grenene stenger sollyset ute, men du tenker at det er omvendt, at de hindrer mørket fra å stige opp, som om en rest av natten har blitt værende her, langs den snødekte bakken under trærne i skogen dere suser gjennom. Av og til vider den seg ut i små holt, du ser gjerder, skinnende vaiere, små stabler med tømmer. Så, idet du snur hodet tilbake og igjen kikker ned mot avisen som ligger over knærne dine, kolliderer toget. Vognen du sitter i foldes sammen som papir, du presses med veldig kraft mot setet foran og svimer av. Når du våkner noen minutter senere, kan du ikke røre deg. Dieselen fra lokomotivet har blitt sprøytet inn i vognen, du hører drønnet fra flammene, passasjerene som skriker, du forsøker å komme deg fri, men til ingen nytte. I snøen nedenfor sporet går passasjerene fra de bakre vognene forbi. Du kan høre hvordan flammene nærmer seg plassen hvor du sitter, fastklemt må du bare sitte der og vente til ilden når deg. Utenfor har askeflak begynt å legge seg på snøen. Snart ankommer de første ambulansene. Du kjenner lukten av smeltet plastikk, du kjenner lukten av brennende diesel. Uten å kunne røre deg sitter du der, i den stigende varmen, til det blir uutholdelig og du i din hjelpeløshet ber til din gud, den allmektige, himmelen og jordens skaper, som du aldri har vært nærmere enn i dette øyeblikket, for det er slik Han viser seg for oss nå, i sin reneste og vakreste form: et brennende tog i skogen.
Karl Ove Knausgård
Født 1968. Forfatter.
Født 1968. Forfatter.