Mathias Rust Band

Okei: Det heter ikke EU, det heter ikke Russland, og det heter ikke Either you are with us or you are with the terrorists. Det finnes ingen Gulf-krig, det finnes ingen folkemord på Balkan, og det finnes ingen tiåringer som dør av LSD. E-post er science fiction, internett er mumbo jumbo og teori, og ingen kan brenne sine egne cd-er. Ingen har hørt Kurt Cobain synge «Smells like teen spirit», det er ikke grunge som gjelder, og ingen har lest i avisa at Cobain er død av overdose. Verden har ikke blitt servert Spice Girls, Boyzone, eller Destiny's Child, Bono har ikke snakket med fremstående statsledere live på turné, og Blur har ikke krangla med Oasis om den nye britpopen. Keanu Reeves har ikke opphevet tyngdekraften i «The Matrix», ingen har sett Ernst Hugo Järegård stå på taket av Riget i Køben og hytte neven mot Østersjøen idet han roper «Förbannade Danskjävlar», og Ross, Monica, Chandler, Rachel, Phoebe og Joey har ikke fått 20- og 30-åringer til å sitte hjemme hver tirsdag kveld. Ingen snakker om webdesign, det går ikke an å få jobb som chatvertinne, og SMS er det ingen som har hørt om. Bill Clinton har ikke måttet tilstå, gråtende på en pressekonferanse, at han har hatt seg med aspiranten, Prinsesse Diana har ikke stått fram som anorektiker på fjernsyn, og hun er ikke død. Greta Garbo er heller ikke død, Astrid Lindgren er ikke død, Pol Pot er ikke død, og Kong Olav er ikke død. De britiske guttungene Robert Thompson og Jon Venables har ikke myrda toåringen James Bulger på en jernbanelinje i Manchester, attenåringen Eric Harris og syttenåringen Dylan Klebold har ikke skutt ned tolv medelever og en lærer på Columbine High School i Jefferson County, Colorado.

Kan du fatte det, at ingenting av dette har hendt?

Synes du det høres bra ut?

Det har ikke hendt.

Hvis du tenker deg om – savner du det? Kunne du like godt vært det foruten? Kunne du se for deg et liv uten disse hendelsene du har levd med, gode som vonde? Skal vi si farvel til alt sammen – Slobodan Milosevic og et rasert Balkan, Leonardo di Caprio og Kate Winslet om bord på Titanic, Gary Barlow, Robbie Williams og de andre i Take That?

Hva med resten, da? Dine egne ting? Den dagen du for noen år siden gikk gjennom sykehusparken, stanset foran de store eiketrærne, og plutselig forsto at herregud, det er spesialpedagog jeg skal bli, jeg skal ikke bli skuespiller. Eller hva med dagen da du kom hjem fra ferie hos en venn på Sicilia, og mamma møtte deg i døra med ordene far og jeg skal skilles, vil du bo hos ham eller meg? Hva med Roskilde-festivalen da du var 20, den gang du røykte pot til du ble varm i ørene og bløt i lemmene, så Primal Scream sent på natten i det orange teltet og konstaterte at Bobby Gillespie var steinere enn deg, mens du klinte med ei jente fra Malmö, som du alltid har vært forbanna for at du glemte navnet på?

Kan du kvitte deg med dette også? Mormoren din, som du var så knyttet til, som kokte gulrøttene til de ble myke som bananer, som hadde en stor hage hvor det vokste tusenfryd du pleide å plukke da du var liten? Kan du tenke deg et liv uten savnet etter henne?

Kan du?

Okei: Da heter det ikke EU, da heter det ikke Russland, og da heter det ikke Either you are with us or you are with the terrorists.
     Det heter EF, og vi er mot det, det heter Sovjetunionen, og det forandrer seg fra dag til dag, det heter Perestrojka, nedrustning og Glasnost. Amerikanske tropper settes inn mot Panamas diktator Manuel Noriega, Intifadaen på Vestbredden og i Gaza er to år gammel, og det er ikke lenge siden kinesiske militære kjørte panservogner inn på Den himmelske freds plass i Peking, med tåregass, skarp ammunisjon og sporlys, åpna ild og meide ned tusenvis av demonstranter. Vi har ikke mobiltelefoner, men det finnes velbeslåtte fedre som kjører rundt med bærbare telefoner i bilene, få har datamaskiner hjemme, i det minste til annet enn å spille på, men folk har begynt å skifte ut skrivemaskinene på jobben og gå på EDB-kurs om kveldene, og det begynner å bli på høy tid å skifte ut vinylsamlingen med cd-er. Bruce Springsteen er et navn å regne med, 20 år gamle Celine Dion fra Canada har vunnet Grand Prix, og R.E.M. er i ferd med å bli kjent for flere enn indie-folket. Vi går i svarte frakker og Palestinaskjerf hvis vi regner oss til venstresiden, og resten av samfunnet tviholder på permanent, hockeysveis, ankelsmale 501, bart og magebelter. Det finnes ikke en kjeft som ikke har sett «Den siste keiseren», alle er enige om at Tom Cruise er skummelt bra i «Born on the Fourth of July», og «Pelle Erobreren» er en triumf for skandinavisk film. Margaret Thatcher sitter som statsminister i Storbritannia for tiende året på rad, Mikhail Gorbatsjov taler til FNs hovedforsamling og sier at den kalde krigen er over, han reiser verden rundt og snakker om nedrustning, og Gorbie blir kåret til tiårets mann av The Times. Nasjonalfølelsen vokser i små folkegrupper, og mens de baltiske republikkene kjemper for selvstendighet, melder den ene kommuniststaten etter den andre mer eller mindre smertefri overgang til kapitalisme og parlamentarisk demokrati. Reformfeberen slår ut i østblokklandene, og verken Politbyrået, Stasi, Ceaucescu, Egon Krenz, Warszawapakten eller den massive, 28 år gamle Berlinmuren unngår å bli smitta. En hel verden, et helt tenkesett, et helt, kort århundre, går i knas like foran øynene våre uten at vi helt vet hva vi skal gjøre med grusen, og naturen gjør som den vil; orkanen Hugo herjer i USA og Karibia. Reagan holder sin siste tale til den amerikanske kongressen hvor han sier han er stolt over å ha bidratt til at den amerikanske selvfølelsen er gjenopprettet, og George Bush holder en innsettelsestale hvor han uttrykker ønske om en mildere og vennligere nasjon; mer samarbeid, mer vennskap, mer lojalitet og bedre moral. I Norge fyller Gro Harlem Brundtland 50 år og det er ny arbeidsledighetsrekord. I Sverige fengsles 42 år gamle Christer Petterson for mordet på statsminister Olof Palme, han får livstidsdom, men løslates noen måneder etter. Været er godt, altfor godt mener mange, det skyldes sprekker i ozonlaget, og det er vår egen feil. Unge folk melder seg inn i Natur og Ungdom og de skriver på brunt, flekkete, resirkulert papir fra Hippopotamus, og begynner å oppdra sine storforbrukende parabolantenne-foreldre til resirkulering, gjenbruk av gamle brødposer – du skal skylle dem, mor, og så henge dem til tørk, og bruke dem på ny, herregud, hvor egoistisk går det an å bli?

Går det til helvete, eller går det endelig bra?

Slutter far å la motoren gå i morgentimene om vinteren fordi datteren sier det ødelegger miljøet? Selger han bil nummer to og begynner å sykle til jobben? Optimistene sier vi ennå kan reddes, når vi endelig tar selvkritikk og innser alt som er galt – miljøforurensning, aids, kald krig og kommunisme, og pessimistene ser ozonlaget åpne seg på fullt gap og sier det er den veien det går, jada, nå er sjefskreditoren her og regningene skal betales; å erkjenne sine feil på dødsleiet hjelper ikke for annet enn dårligere samvittighet mens du dør ut.

Og jeg?

Jeg er en liten mann fra en liten by i et bittelite land, og knapt en mann; jeg er snart sytten og et halvt år, én meter og syttitre centimeter, 69 kilo uten klær om morgenen, kviser rundt munnen og på halsen, en liten skjeivhet i den høyre foten, kjæreste på femte måneden. Jeg bor i Stavanger, i Norges oljehovedstad, den lille handelsbyen som har skodd seg godt det siste tiåret og sørget for at mange av mine bekjente har foreldre som enten jobber i olja eller næringslivet og kjører to biler og har minst én hytte på landet, og gjerne en båt nede i havna eller på Sørlandet. I Stavanger er stemningen like forvirra som overalt ellers, hard apokalypse akkompagnerer ufortrøden framtidstro og ubekymret investeringsglede; inne på Kulturhuset i sentrum står en ekskludert tjenestemann fra Domkirken og hans sønn, de har med seg et skilt som bebuder endetiden, som de hadde det året før, og året før der igjen – Jesus kommer snart – mens næringslivet i byen bygger nye hotell som skal bli staselige nok om Jesus virkelig skulle komme i år.

Jeg bor i Bjergsted, et sentrumsnært område, med min mor som er skilt fra min far, og jeg går andre gym på byens eldste skole, Kongsgård, midt i sentrum. Jeg heter Jarle Klepp – Klepp er min mors pikenavn, og navnet forteller folk som legger noe i det at vi kommer fra Jæren. Den lokale mytologien sier at den geografiske og åndelige arven skal ha gjort oss litt saktmodige, tenksomme og grublende. Men ingen av oss, verken mamma eller jeg, har noen gang bodd på Jæren, og jeg føler ikke at det stemmer på meg. Jeg er utålmodig og relativt impulsiv, jeg tråkker hardt men ofte skjeivt. Og spør du meg hvordan jeg har det, så tror jeg at jeg svarer: Bra. Litt rastløs, kanskje, ganske skoletrøtt, i opposisjon, men joda: Bra. Det svarer jeg.

Gjør jeg ikke det?

Jeg har jo kjæreste, jeg har jo venner, jeg har jo planer, fascinasjoner og ambisjoner. Joda, jeg har det vel bra? Jeg har jo mor, og jeg har jo far, en selsom historie og en fryktelig allianse som heldigvis er over, selv om de må opprettholde et slags diplomati og forholde seg til hverandre på grunn av meg. Så jeg har det vel ganske bra der jeg vokser inn i verden, omgitt – mer eller mindre bevisst – av en tid min historielærer kaller «eksepsjonell» i hver time, der han oftere og oftere underviser oss i samtidshistorie, der han rett som det er skipper pensum i sin begeistring for å leve nå, akkurat nå, mens det koker i Midt-Østen, mens Gorbie reiser rundt med fødselsmerket i pannen og fikser demokratier kloden over, og bare vent, sier han, historielæreren, som elsker å spå om framtiden, det neste som skjer, det skjer på Balkan.

Og jeg, Jarle Klepp, har det vel bra? Har jeg ikke? Er det noe jeg mangler?

Framtiden. Som vanlig. Den som ikke har hendt. Tilfeldighetene som bare renner inn i livet, dagene som går, de kommende resultatene av ting som er lagt ut for lenge siden; alt på en eller annen måte styrt av det jeg begjærer. Det er det jeg mangler, det er det jeg ikke kjenner: Framtiden. Den jeg nå må viske ut, som om det var mulig, for å gjøre et forsøk på å være der igjen: Det er vinter, det har blitt januar 1990, og jeg har akkurat begynt andre halvåret på Kongsgård. Jeg har kjæreste, jeg er ganske arrogant, jeg mener å vite det meste om mye, og jeg synes godt over 80 % av mine jevnaldrende er imbesile, konservative, uvitende tullinger, og er det noe jeg er imot, så er det EF, og er det noe jeg misliker, så er det kristne og spesielt Ten-Sing-folk, og er det noe jeg hater, så er det kommersialisme, manglende miljøbevissthet, listemusikk og kapitalisme.

Det jeg liker er folk som gjør det andre ikke gjør. Sier noen ja, kan du banne på at Jarle Klepp sier nei. Liker alt for mange en ny plate, for eksempel av R.E.M., deLillos eller The Cure, så vær du sikker på at Jarle Klepp synes bandet var bedre før; nei, de har mista det. De som går mot folkemeningen, de kan jeg like. De som gjør det andre ikke gjør.

Mathias Rust, for eksempel, noen som husker ham?

19-åringen som landa et lite Cessna-fly like ved Kreml og Den røde plass i Moskva? Rust fløy fra Hamburg i et leid fly, mellomlanda både i Norge og Helsingfors, før han la kursen mot Sovjetunionen. Utrolig nok greide han å komme seg inn i sovjetisk territorium og lande midt i hjertet av kommunismen. Jeg husker jeg så ham på tv i 1987, jeg var femten år og syntes han var suveren. Han så ut som en helt vanlig ung mann da han noen måneder etter pågripelsen ble framstilt for den sovjetiske retten, med briller, blå vest og slips, og hevdet at flyturen og landingen i Moskva sentrum var en fredshandling for å vekke verdensopinionen. Jeg klippet ut et bilde av ham, som jeg hang opp på korktavlen nede på rommet. Hvem er det? spurte mamma. Det er Mathias Rust. Jeg syntes han hevet seg over dem alle, jeg syntes han var suveren. Han ble dømt til fire års arbeidsleir i Sovjet. Men faen, han var bra, hva? Flyturen resulterte i at den sovjetiske forsvarsministeren og luftforsvarssjefen måtte gå; hva, er det ikke bra? Han vokste til et ikon for meg, jeg blåste ham opp til en ideolog og satte ham på lik linje med andre opposisjonelle i mitt heltegalleri; Che, Bakunin, Marx, Arafat. Ja, det er sånne folk jeg liker.

Jeg sier det til bestekameraten min, en gang mot slutten av 80-tallet, mens vi sitter og drikker øl i Ullandhaugskogen en fredag etter skoletid, ennå bare seksten år gamle og går i første gym: «Faen, Helge,» sier jeg, «hvis vi starter band noen gang, så kaller vi det Mathias Rust Band, hva?»

«Vi skal vel for faen ikke starte noe band,» sier Helge, «vi kan jo ikke spille.»

«Neinei,» sier jeg, «men likevel, hæ? Mathias Rust Band?»

«Heller Fittesatan Anarkikommando,» sier Helge.

«Faen, Hegga, likevel, hva?»

«Hæ?»

«Skulle gjort sånn som han? Bare kjørt på, klakk inn i Sovjetunionen.»

«Ah,» sier Helge og åpner en ny øl, «det er bare småborgerlig tull, han kunne vel for satan kjørt Cessnaen inn i det hvite hus, heller, og latt kommunistene være i fred.»

Jeg gjorde aldri som Mathias Rust, men Helge og jeg gikk i de protesttogene som fantes, og jeg kjøpte meg gitar, og jeg var der. Nå var det vinter i Stavanger, skolen hadde akkurat begynt etter jul, og det fantes en virkelig verden, det fantes virkelige hendelser: Oljeprisene steg mot gamle høyder, Samuel Beckett døde, arbeidsledigheten økte, Ceaucescu ble henrettet i Romania, Vaclav Havel ble valgt til president i Tsjekkoslovakia, DDR var i ferd med å bli historie etter at muren hadde blitt åpna 9. november, og det var kraftig mange som syntes at nå, nå går ting fryktelig fort, så fort at det er for mye, så fort at vi må kjøpe en bil til for å henge med, og andre, som min historielærer, som elsket den tiden de levde i.

Det som ikke hadde hendt, var framtiden.

Det er 1990 – kan du fatte det?

Det er ikke 2000-tallet, det er tidlig om morgenen fredag 19. januar 1990, og jeg sykler i regnet på vei til skolen.

Om noen få sekunder skal livet mitt snus på hodet.