Møtet

Please leave a message after the high moral tone.
– Fra Den norske Helsingforskomiteens telefonsvarer

For mange år siden, nærmere bestemt i 1996, spaserte Kozara Kati og jeg gjennom gatene i Tirana.
Det var en maikveld, hett på fortauet. Dagens varme strålte fra murer og steinvegger. Solen var i ferd med å synke bak åsene i vest. Skyggene fra appelsintrærne beveget seg på husveggene mens vi gikk gjennom villastrøket som en gang huset den kommunistiske nomenklaturaen, og ut på Jeanne d'Arc-boulevarden. Himmelen var blek over silhuetten av fjellene i øst.
Gatene var fulle av folk som gikk arm i arm. Det var tiden for den daglige gjira'en, kveldsturen. Det summet av snakk og barnerop. Jentene snudde seg etter to leende gutter som gikk midt i boulevarden med armene rundt halsen på hverandre.
Kozara ble stående og prate med en mann i slutten av førtiårene. Han var kort og rund, med et satyraktig oppsyn: Svarte krøller og en blank, kjøttfull nese. Kozara smilte mens han gestikulerte med hendene.
Han snudde seg mot meg, med et ironisk glimt i øynene.
«Kozara, hver kveld er du ute med en ny ung mann. Snart tror jeg du har glemt dine gamle venner,» sa han på engelsk og blunket til meg.
«Ikke vær redd, Beni. Vi elefanter glemmer aldri,» svarte Kozara og klasket hånden på låret. Bevegelsen indikerte at hun hadde blitt fyldig med årene.
«Jentene fra Gjirokastra er alltid så kokette,» svarte Beni. «Du har ikke forandret deg det spor, min skjønne.»
Kozara lo. Hun grep meg om armen.
«Skal jeg fortelle deg hvorfor jeg spaserer med utlendingene, Beni?» spurte hun og fortalte vitsen om de tre feministene.
Både Beni og jeg lo så vi nesten var tvekrokete.
«Jeg gir meg, du har helt rett,» sa Beni, «jeg tilstår alt: Albanske menn er primitive. Det er nettopp derfor dere elsker oss.»
Vi tok farvel og Benis krøller forsvant i mengden av unge mennesker på vandring.
Vi nærmet oss hotellet mitt som lå på Skanderbeg-plassen. På kafeene satt mennene i grupper rundt de små espressokoppene. De tvinnet sigarettpakkene mellom fingrene, tittet på jentene og dasket små poser med sukker mot bordkanten.
Jeg spurte Kozara hvem den satyraktige Beni var. Hun smilte.
Noen unger hadde klatret opp på ryggen av den store rytterstatuen av Skanderbeg. En kvinne sto ved sokkelen og ropte til dem. På trappene utenfor den nasjonale operaen satt en mann i hvit skjorte. Det fjonete håret, brillene og de rødlette kinnene røpet at det var en utlending. Joggeskoene så ut som de var av amerikansk opprinnelse. Han tittet opp fra stresskofferten sin og holdt et kamera i hånden. Det slo meg at han kanskje var misjonær. Det var en ung mann med slips.
«Hvem var den mannen – Beni?» spurte jeg igjen. En scooter var parkert på fortauet utenfor hotellet mitt. Styret var malt i rødt-hvitt sjakkmønster, fargene til Kroatia.
Kozara stanset.
«Vi kjente hverandre godt for tyve-tredve år siden,» sa hun. Hun flirte, ristet på hodet og tittet på meg.
«Da var han journalist. Han skrev artikkelen mot faren min i 1973.»
I 1973 var det utrenskninger i regimet til Enver Hoxha. Kozaras far hadde vært ambassadør i Sovjetunionen på femtitallet og i Kina på sekstitallet. Kozara snakker både russisk og kinesisk (i tillegg til albansk, engelsk, fransk og italiensk), og er den eneste personen jeg kjenner som har samtalt med Mao. I 1973 var faren hennes minister, men falt i unåde og mistet jobben. Han ble ikke drept, men hele familien ble sendt i indre eksil til en landsby i Berati-distriktet i det sørlige Albania. De levde isolert, i stor fattigdom, og måtte lære seg å arbeide med hendene. Kozara og søsknene klarte seg, i alle fall fysisk, men foreldrene ødela helsen. Kozaras ektemann valgte å distansere seg fra familien. Han skilte seg fra Kozara etter at svigerfaren ble kritisert i partiavisen, Zeri i Popullit, og unngikk dermed å følge henne og den lille sønnen Dennis til Berati.
Familien ble rehabilitert etter seksten år.
I 1990 var Kozara tilbake igjen i Tirana. Hun startet en organisasjon for de titusenvis av menneskene som hadde vært forfulgt av kommunistregimet og ble en sentral skikkelse i menneskerettighetsmiljøet i Albania.
Kozara tok farvel.
Hun gikk forbi Tirana International, det høye hotellet der de rike utlendingene bodde, og forsvant i retning av sentrumsleiligheten der hun bodde med den ugifte søsteren, broren, svigerinnen og de syke foreldrene. Dennis studerte i Italia. Kozaras foreldre lå stort sett til sengs, men en gang traff jeg faren på kjøkkenet. Øynene hans svømte, slåbroken var åpen og huden hang og slang om kroppen hans. Han ropte noe til meg på fransk, før Kozara kom og skysset ham inn på soverommet. Da hun kom tilbake, hadde hun med seg en halvfull flaske med skotsk whisky.
Noen av vanene fra livet som kommunistpamp var vonde å vende.
Jeg ble stående og stirre på den kroatiske scooteren.
Kozara og Beni hadde hilst på hverandre som om de var gamle venner: De flørtet og spøkte.
«Hva skulle jeg ellers gjøre?» hadde hun sagt da jeg spurte henne.
Jeg forsto ikke hvordan hun klarte å se ham i øynene uten å forsøke å klore ham til blods. 16 år.
«Selvsagt var han agent, men han gjorde bare det han fikk beskjed om,» fortsatte hun og så ironisk på meg. Jeg svelget, kjente at jeg ble rød.
Siden 1993 har jeg arbeidet for Den norske Helsingforskomiteen og Den internasjonale Helsingforsføderasjonen, organisasjoner som er en del av den europeiske menneskerettighetsbevegelsen. Jeg har reist mye i Øst-Europa og på Balkan i de ti årene, og selv om det albanske diktaturet var enestående totalt og enestående paranoid, står møtet mellom Kozara og Beni for meg som en typisk østeuropeisk situasjon.
Det handler om dobbelthet: Overflaten er hjertelig, men under ligger det noe annet. På ett plan er dobbeltheten en arv fra den sosiale kontrakten i kommuniststatene: «Dere later som dere arbeider, vi later som vi betaler dere.» På et annet plan er dobbeltheten en konsekvens av en form for frykt som ikke finnes i Vest-Europa. Veien er kort fra ministerposten til indre eksil og du kan aldri vite hvilke av ansiktene på gaten som tilhører agentene for sikkerhetstjenestene. Straffen er ikke individuell, men kollektiv: man må rydde unna hele familien for å unngå at noen hevner seg.
Fasaden blir vesentlig for den som vil overleve, man må beskytte seg, man må ikke røpe for mye. Men for at man ikke skal gå i stykker i spriket mellom fasade og følelser, blir ironi ekstremt viktig. Ironi og humor medierer mellom den offentlige masken og ens private opplevelser. Derfor flommer Øst-Europa over av vitser. Derfor sa Kozaras og Benis ironiske øyne noe helt annet enn munnene deres. Derfor var replikkvekslingen deres fylt av nivåer jeg først etterpå skjønte betydningen av: «Vi elefanter glemmer aldri» – «jeg tilstår alt: Albanske menn er primitive».
Albania er ikke noe tema i Eurostories. Det er derimot Hviterussland («Hviterussiske spøkelser»), Makedonia («Det faderløse Makedonia») og Russland/Tsjetsjenia («Fangene i Kaukasus»). Men titlene på hovedkapitlene i denne boken inneholder tre metaforer – spøkelset, den faderløse og fangen – som alle er reflektert i møtet mellom Kozara og Beni.
Spøkelset har noe å gjøre med en kontroversiell og fortrengt fortid som griper inn i nåtiden, men også med spøkelsesaktigheten til dem som fikk sine liv endret eller knust av de totalitære kommunistdiktaturene eller av de nye regimene, «demokraturene», som oppsto på nittitallet.
Faderløsheten har noe å gjøre med at den sterke staten (som ofte var synonym med dens ledere: Stalin, Tito, Hoxha) er borte, men også at den sterke staten i realiteten var ynkelig svak. Bare whisky'en er igjen av regaliene til Kozaras pampefar, resten forsvant, og selv falt han sammen som et korthus. Den patriarkalske staten fostrer faderløshet. I det landet der den sterke mann fremdeles regjerer – president Lukasjenko av Hviterussland liker å omtales som Batka, pappa – viser det seg at den sterke mannen selv er faderløs.
Fangen har noe å gjøre med konkret fangenskap under de totalitære regimene, men også det mentale fangenskapet i tiden etterpå. Kozara vil alltid være en fange av sin ekstreme historie. Mentalt er familien hennes fremdeles isolert, omgitt av fiendtlige bønder, fanget i landsbyen i Berati.
Men når jeg i dag tenker på møtet mellom Kozara og Beni, er det noe annet som slår meg som enda mer typisk og sant. Det som i utgangspunktet var en konfrontasjon mellom menneskerettighetsforkjemperen og agenten, mellom offer og overgriper, svart og hvitt, var i realiteten en mer komplisert affære. Både Kozara og Beni hadde strevet for å overleve under trykket fra et brutalt diktatur. Det var diktaturet som hadde tvunget dem inn i en konflikt, de selv hadde ingen innflytelse på begivenhetene. Det var ingenting personlig: Det var ingen overbevisninger eller følelser eller hensikt bak konflikten mellom dem – den var et utslag av et uberegnelig diktatur.
Dessuten tilhørte Kozara og Beni opprinnelig den samme klikken, den kommunistiske nomenklaturaen, og hvor mange mennesker hadde blitt drept eller sendt i eksil på grunn av Kozaras far? En del spørsmål er det like godt ikke å stille, men man bør kanskje likevel være klar over dem. Ved nærmere ettersyn kan det hende at offer og overgriper begynner å ligne hverandre. På et vis viskes de ut og blir borte – de forsvinner fordi individene utslettes av diktaturets altomfattende nærvær, og bare forbrytelsen står igjen etter dem som et historisk faktum tømt for skyld og ansvar.
Den tredje personen i denne historien er meg, utlendingen. Jeg er et naivt menneske, et romantisk menneske, et norsk menneske. Jeg er en dypt fascinert reisende i Øst-Europa. Men når jeg går rundt med min notatblokk og penn, besatt av trangen til å kartlegge, dokumentere og forstå, føler jeg til stadighet Kozaras ironiske blikk. Jeg blir rød og forsøker å huske realitetene i reisene mine.
Jeg ønsker å forstå, men samtidig er jeg aldri noen ren observatør. Utlendinger er en egen valuta som, uten at de alltid er klar over det, havner i omløp med en gang de forlater flyplassen og blir overfalt av skaren av hylende drosjesjåfører. Når jeg intervjuer flyktninger, hva er i deres interesse? Å si at den makedonske politimannen, den hviterussiske KGB-offiseren eller den russiske soldaten ikke mishandlet dem? Det blir hverken oppmerksomhet, støtte eller asyl av slikt.
Utlendingen bringer med seg fordommer, men han utsettes også for dem. På et plan er utlendingen overlegen i form av sin kjøpekraft og den nimbus som tilføres ham av forestillingen om vestlig sivilisasjon, på den annen side er utlendingen en ussel fyr, med lommebok i stedet for hjerte, ute av stand til å nå det menneskelige nivå som enkelte av østeuropeerne har oppnådd i kraft av sin privilegerte posisjon i lidelseshierarkiet. Det er mange ting som spiller inn når jeg er til stede under møtet mellom Kozara og Beni. Idet jeg trer inn i den østeuropeiske situasjonen, endrer jeg den.
Mine ti år i menneskerettighetsindustrien er også en (personlig) politisk dannelseshistorie, noe som nok går frem av Eurostories, som omhandler reiser fra 2001 og 2002.
På nittitallet var i realiteten Slobodan Milosevic arbeidsgiveren min. Da muren falt, hadde menneskerettighetsbevegelsen tilsynelatende mistet en stor del av sin eksistensbegrunnelse. Ingen gjorde mer for å revitalisere menneskerettighetssaken enn den serbiske, senere jugoslaviske, presidenten Milosevic. Slobodan Milosevic var også min mentor. Han foresto min utvikling fra siviltjeneste på pasifistisk grunnlag i 1993 til å argumentere for militær intervensjon i Jugoslavia over Kosovo i 1999. Mens jeg i 1993 var opptatt av teori, er denne boken blitt en samling av små historier, Eurostories. Det er de små tingene som er virkelige. Jeg burde kanskje takke Slobodan Milosevic, men jeg lar det være, og retter i stedet en takk til mine kolleger som vært sammen med meg på reisene som er beskrevet her.
Det var en tilfeldighet som brakte meg til Helsingforskomiteen, en tragisk tilfeldighet, faktisk.
En antropolog ved navn Berit Backer var ansatt i Helsingforskomiteen i 1993. Hun arbeidet i første rekke med personer og saker knyttet til Albania/Kosovo. Jeg traff henne flere ganger i den perioden jeg tok oversettelsesoppdrag for Helsingforskomiteen i 1992. I begynnelsen av mars 1993 ble hun drept av en asylsøker fra Kosovo. Asylsøkeren mente han hadde krav på noen penger og hadde kontaktet Berit i en lengre periode. Til slutt oppsøkte han henne i leiligheten i Oslo, der hun bodde sammen med datteren, og stakk henne i hjel med kniv. Han ble dømt til fem års soning i en psykiatrisk anstalt etter at retten fant at han var sinnslidende. Etter Berits død, var det behov for hjelp til å ordne opp i arbeidet hun etterlot seg. Det var grunnen til at jeg ble ansatt i Helsingforskomiteen.
Det var kanskje ingen tilfeldighet at jeg ble værende.
Jeg fikk anledning til å reflektere over det i juni 2002. Da oppsøkte Berits drapsmann oss. Jeg hadde egentlig ventet at han ville komme. I et par måneder hadde vi mottatt brev og telefoner fra ham. Han hevdet at det fantes brev han skulle ha skrevet til Berit i arkivene våre og krevde dem utlevert. Det var en varm ettermiddag i Menneskerettighetshuset i Urtegata på Grønland. Solen sto inn gjennom vinduet og luften i kontoret mitt dirret av hete. Da jeg tittet ut av vinduet, skjønte jeg med en gang hvem som sto på trappen og fomlet med dørhåndtaket.
Jeg var lettet over at det var jeg som så ham først. Etter det som skjedde med Berit, ville vi unngå at han kom i kontakt med kvinnene som arbeidet på huset – hvis han skulle dukke opp. Det ble et underlig møte, vi hadde aldri sett hverandre før. Han krevde å få brevene sine, jeg sa til ham at de sannsynligvis ikke eksisterte. Vi sto tett mot hverandre på linoleumsgulvet i første etasje. Han sa at vi ønsket å bruke brevene til å hevne oss på ham, jeg sa at jeg husket Berit godt fordi jeg arbeidet her på den tiden hun ble drept. Han sa at han var syk på den tiden han skrev brevene, at han ikke hadde ansvar for det som sto i dem.
Først stirret han i gulvet, men etter hvert kikket han på meg. Jeg tror ikke han hørte stort etter hva jeg sa, men han studerte øynene mine intenst. Før han dro, strakte han frem hånden. Jeg hadde lagt vekt på å være avvisende og ikke invitere til noen flere møter. Jeg nølte, men tok hånden. Han smilte, jeg følte meg dårlig. Så forsvant han ut døren, og vi hørte ikke noe mer fra ham.
Etterpå gikk jeg ut på trappen og lente meg mot smijernsrekkverket. Hjertet slo. Jeg hadde forsøkt å respektere sykdommen hans og si de rette tingene. Men jeg var rasende. Når han først sto der, klarte jeg ikke å la være å forholde meg til ham som et menneske med ansvar, som en tilregnelig person. Jeg klarte ikke å la være å bli provosert over frekkheten hans, selv om jeg visste at det egentlig ikke var frekkhet, men sykdom. Vrangforestillingene hans vender nettopp verden på vrangen: Det er vi som har gjort ham noe, ikke han som har tatt fra oss en kollega. Dermed er det han som har et krav i forhold til oss. Objektivt kan jeg se at det er synd på mannen. Han er ikke herre over seg selv, han er ensom, plaget av angst. Jeg kan se det, når jeg tenker meg om. Men jeg var stiv i kropp og ansikt da jeg sto overfor ham. Innskytelsen min var å slå, ikke snakke. Og jeg hatet meg selv for å ha tatt ham i hånden – uansett om det skulle vise seg at det var det håndtrykket som gjorde at han ikke kom tilbake. Jeg kunne ikke la være å føle at jeg sto overfor en morder og en fiende. «Sinnssyk i gjerningsøyeblikket» hørtes ut som en floskel fra en stat som ikke ønsket å betale en lang dom for noen de kunne stue vekk en tid i psykiatrisk forvaring.
Men mitt møte var når alt kom til alt kanskje ikke så annerledes enn Kozaras og Benis møte – rent bortsett fra at jeg taklet utfordringen stivt mens Kozara var elegant. Også her var det en forbrytelse som sto alene igjen, tømt for skyld og ansvar. Jeg kan fremdeles føle Kozaras ironiske blikk på meg. Blikket hennes forteller meg at irritasjonen over rettsvesenet er et typisk vestlig instinkt: Man tror at staten skal ta ansvar for alt som er vanskelig og vondt. Blikket hennes forteller meg at følelsene mine er barnslige og selvopptatte, og at jeg ikke må la dem influere handlingene mine. Jeg må tenke mindre på abstrakte illusjoner som rettferdighet, skyld og ansvar og mer på hva jeg vil oppnå. Indignasjon, særlig moralsk indignasjon, kan ofte ligne mistenkelig på dumhet, sier Kozaras ironiske øyne. Jeg må evne å holde kjeft, evne å se bak fasaden.
Men samtidig er det en annen ting som slår meg: Det at han ikke så forstyrret ut da han smilte etter å ha tatt meg i hånden. Ikke i det hele tatt. Og hvis jeg tenker videre på det kommer jeg til at det kanskje ikke finnes noen klar grense mellom sinnssykdom og tilregnelighet, akkurat som det ikke alltid er lett å skille overgriperen fra offeret, eller Vest-Europa fra Øst-Europa.