Mormor

Dette skal jeg aldri glemme: Mormor sitter ved bordet inne på kjøkkenet, morfar har nettopp satt kjelen på komfyren og er på vei forbi. Hodet og hendene hennes skjelver, det ser ut som om hun nekter for alt der hun sitter, nei, nei, nei. De tror at jeg er ute. Hun løfter langsomt armen, han tripper over gulvet, jeg stanser i stuen og ser gjennom døråpningen at hun slår etter ham. Slaget treffer ham på siden av halsen. Han snur hodet mot henne og tar noen skritt til side. Hele kroppen hennes rister av sykdom, men viljen er sterkere, hun forsøker å ake stolen etter ham for å slå igjen. Men farten og hurtigheten gjør ham overlegen; selv om også han er langsom i vendingene, er de for lyn å regne sammenlignet med hennes. Med en liten latter tar han tak i armene hennes, så da, så da, sier han og bøyer dem ned, holder henne fast. Hardt. Nakken hennes skjelver. Øynene er svarte. Han holder henne fast. Jeg står urørlig og ser på dem. Jeg forstår ikke hva som skjer. Bare at det ikke er ment for mine øyne. Og at jeg aldri kommer til å glemme det.
Oldingenes slåsskamp.
Uten en lyd trakk jeg meg tilbake, gikk ut i gangen, hvor jeg slamret med døren og ventet noen sekunder, før jeg gikk inn igjen. Da var alt som før. Morfar satt ved ene siden av bordet, mormor ved den andre. Han hadde dradd gardinet til side og kikket ut på jordene utenfor som han pleide. Tåken hang over bøen, det fete gresset lyste grønt av fukt, de mange traktorsporene var fylt opp av brunt vann. På komfyren sprakte kjelen. Hun holdt den ene hånden foran brystet, den ristet voldsomt, den andre klemte hun om bordplaten. Begge kikket opp på meg da jeg kom inn.
– Du gjør helt rett i å ta en pause nå, sa han. – Vi tar oss litt kaffe.
Jeg så at hun forsøkte å si noe. Jeg gikk bort og bøyde hodet ned foran henne. Hun hvisket et eller annet, men det var uråd å oppfatte hva det var. Morfar kikket på oss et øyeblikk, før han igjen vendte oppmerksomheten mot de regnfulle jordene utenfor.
– Jeg forstår ikke hva du sier, sa jeg, og møtte blikket hennes. Klare, vennlige øyne. – Si det en gang til.
Hun hvisket igjen. Men nei.
Jeg rettet meg opp.
– Jeg beklager, sa jeg. – Men jeg klarer ikke å høre hva du sier.
Vi så på hverandre igjen. Hun smilte. Jeg visste ikke hva godt jeg kunne gjøre for henne. Og jeg forstod ikke hvordan hun holdt ut. Flere ganger om dagen ble hun hjemsøkt av de voldsomste kramper, de fikk kroppen hennes til å spennes i bue, musklene til å bli harde som tre. De ble bare verre, slik var framtidsutsiktene hennes: Det ville bare bli verre. Snart kunne hun ikke lenger gå, snart kunne hun ikke lenger snakke, snart kom hun til å miste kontrollen over kroppsfunksjonene, bare ligge der i sengen og bli matet og skiftet på, ubevegelig, ubrukelig. Likevel ga hun ikke opp. Hvorfor ikke? Hvordan kunne hun ha krefter nok til å bli værende, i en kropp som ble herjet av smerter, og som påførte henne de største fornedrelser, dag etter dag, uke etter uke, måned etter måned – hva var det som fikk henne til å holde ut?
Jeg er redd at det var tanken på oss.