Nelly

Flere dager i uka kom Ben til Nelly for å spise lunsj. Han kom alltid bakveien, og selv om han visste Nelly ikke hørte ham, ga han ikke beskjed om at han var kommet. Det hendte rett som det var at han satt og jobbet på bakværelset, og når Nelly kom inn, satt han med blikket stivt rettet mot dokumentene sine, skjemaer, kolonner og gud vet hva.
Ben hadde sine egne forretninger, men bortsett fra dokumentmappen som alltid fulgte ham, visste Nelly svært lite om hans bedrifter. Nellys butikk hadde vært i familien i generasjoner, og da moren døde, overtok Nelly. Nelly snakket en hel del om butikken, bestillingene, varene, transporten, forsinkelsene, lagerplassen, regnskapet, kundene; nye kunder, gamle kunder, faste kunder. Ben nikket, men stilte sjelden spørsmål.
Nelly spurte hvordan Bens morgen hadde vært, hadde han hatt mye å gjøre? deltatt på møter? tatt telefoner? var han sulten? hadde han lyst på kaffe?
Ben var taus og reservert. Hans reserverte legning kunne nok lett mistolkes som mangel på interesse eller arroganse, men Nelly visste etter flere års bekjentskap at Ben verken var uinteressert eller arrogant, og selv om han ofte inntok en litt passiv og tilbaketrukket rolle, var han både engasjert og levende.
Jeg har hatt en rolig morgen her i dag, fortsatte Nelly: satt ut skiltet, vasket gulvet, pakket ut varer, gjort et par bestillinger, hørt på radioen.
I mange år hadde Nelly sittet alene ved bordet og spist lunsj. Hun tenkte ofte på ensomheten, hun leste om den i avisene nesten daglig. Noen historier leste hun høyt for Ben. De handlet om ensomme mennesker som endte sine dager med å stinke ut hele bygårder i de store byene. Andre handlet om mennesker som ble sprø av ensomhet, det gikk rundt for dem, og de klarte ikke lenger å skille mellom fantasi og virkelighet. Ben, vi vet ikke hvor heldige vi er som har hverandre, sa Nelly. Ben nikket, men så ikke opp.
Det var ikke uvanlig at hele bordet fløt av Bens papirer, og siden Ben sjelden gjorde tegn til å rydde sammen, samlet Nelly papirene hans og la dem i en bunke i den ene enden av bordet. Nelly fant kopper, glass og asjetter, skar opp brød, tok ut smør, pålegg, ost og syltetøy.
Nelly hadde en enorm appetitt, mens Ben forsynte seg mildt sagt beskjedent. Nelly hadde spurt ham flere ganger hva han likte, hva skulle hun kjøpe? Ville han ha andre typer ost, røkt makrell, laks, kaviar eller salat? Men da Nelly for tredje gang hadde spurt Ben hva han ville ha, men fremdeles ikke fått noe klart svar, begynte det å gå opp for Nelly at Ben spiste før han kom. Kaffen hun skjenket opp til ham lot han nesten stå urørt, og Nelly mistenkte Ben for å ha mer kontinentale vaner, at han stakk innom kafeer og bakerier på veien for å drikke kaffe og spise croissanter.
Men hun spurte aldri Ben hvorfor han ikke drakk kaffen hun serverte eller hva som var den egentlige grunnen til at han spiste så lite. Nelly spiste for mye. Etter at moren døde hadde hun spist mer og mer og smurt tykkere og tykkere på med både smør og majones for hver uke som gikk, og hun ville nødig gi Ben anledning til å anbefale henne en slankekur.
Før Nelly gikk fra butikken for dagen satt hun ofte i tussmørke på bakværelset og pratet med Ben. De hadde så mye å prate om. Nelly hadde så mye å prate om, og Ben elsket å lytte. De få gangene Ben hadde avbrutt henne kunne Nelly telle på en hånd. Nelly snakket om framtiden, deres framtid. Ben satt godt tilbakelent og nippet til glasset med vin. Han ble blank i øynene, kinnene ble en anelse røde og den stramme, spenstige kroppen seg godt ned i stolen. Nelly fortalte hva hun hadde tenkt første gang hun så ham; herregud, Ben, hvordan går det an å være så forbanna velskapt? Senere lurte jeg på hva i all verden du ser i meg, sa hun. Ben så på henne med et tilgjort oppgitt blikk. Det er hyggelig av deg, Ben, sa Nelly, men jeg vet jeg er stygg. Du har utseendet, jeg har hjernen. Nelly lo rått, men tok seg fort inn igjen da hun så ansiktsuttrykket til Ben. Han var litt selvhøytidelig, den godeste Ben. Han ga inntrykk av å være en fyr med et avslappet forhold til seg selv og sine omgivelser, men når det kom til stykket, var han temmelig stiv og selvhøytidelig. Han eide ikke selvironi, det hadde Nelly merket flere ganger.
Nelly fylte opp glasset til Ben. Han begynte å bli full. Nelly snakket om alle årene hun var alene i butikken. Hun snakket om sorgen, savnet, desperasjonen. Ofte ble det midnatt før Nelly var hjemme i sin egen leilighet. Et par ganger ble det så sent at både Nelly og Ben overnattet i butikken. Og som den gentleman Ben var, tilbød han seg å sove i stolen han satt i. Men det ville ikke Nelly høre snakk om, og de to presset seg ned på den smale sofaen som hadde stått på bakrommet siden sent på sekstitallet. Men den var både kort og trang, og da Nelly våknet utpå morgenkvisten, satt Ben på stolen sin og glippet med øynene.
Måneder gikk.
Nelly pratet, Ben lyttet.
Nelly dro til et av de store sentrene for å kjøpe klær til Ben. Det var viktig for Nelly at Ben så presentabel ut, og ikke som en hun hadde dratt inn fra gata, i tilfelle noen skulle finne på å kikke inn på bakrommet der Ben stort sett oppholdt seg. Mer enn en gang hadde han sittet i bare underbuksene når Nelly kom inn på bakværelset. En kveld hadde han til og med sittet splitter naken på stolen ved vinduet. Herrejesus, er du ikke riktig vel bevart? skrek Nelly og løp til vinduet for å trekke ned den tykke, gule duken utenpå de falmede gardinene. Ben svarte ikke, men så på henne med et blikk Nelly ikke hadde sett maken til. Herregud, Ben, hva tenker du på? Det kan komme folk når som helst. Nelly kastet frakken sin over ham og gikk inn igjen i butikken.
På alle andre områder var Ben et utpreget vanemenneske. Bare Ben hadde avisen, dokumentmappen, kaffen og stolen sin, var han fornøyd.
Sakte, men sikkert gikk det opp for Nelly at hele dagen lang satt Ben i stolen sin og bare ventet på å få alt servert opp i hendene.
Nelly hadde alltid lovpriset Bens tålmodighet og evne til å lytte, men nå begynte hun å lure på om alt hun sa virkelig trengte inn, ja, han satt der og hørte på, men lyttet Ben egentlig?
Og hva visste hun egentlig om ham?
Nelly hadde aldri vært hjemme hos Ben, men hun visste hvilken del av byen han bodde i, og hun tenkte at adressene deres var nok noe av forklaringen på alle misforståelsene som oppsto. Han fra den mest velstående delen av byen, store villaer med to biler i garasjen og en på gårdsplassen. Hun fra et område der folk flest var fornøyde hvis de hadde et sted de kunne sette fra seg sykkelen.
Det kalde draget Ben kunne få over ansiktet sitt hadde med pengene hans å gjøre, tenkte Nelly. Pengene har gått til hodet på ham, tenkte hun, og alt annet har mistet betydning. Flere ganger i det siste hadde han ikke engang sett opp fra papirene når hun kom inn på bakværelset, og da hun kom tilbake fra senteret og viste ham klærne hun hadde kjøpt, fortrakk han ikke en mine. Han var rett og slett uinteressert og Nelly måtte bokstavelig talt tre plaggene nedover hodet på ham.
Men bare en eneste gang hadde de kranglet, en sen kveld de satt og pratet. Etter et par flasker vin hadde Nelly begynt å snakke om seg selv, Ben la vekk papirene sine og satte seg godt til rette i stolen. Det er så mye å fortelle, sa Nelly, jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Hun fortalte at hun nesten aldri hadde vært utenfor butikken, bortsett fra på vei til og fra leiligheten. Hun fortalte om barndommen, puberteten, tenårene, sitt voksne liv, overtakelsen av butikken, driften, regnskapet, problemene, frustrasjonene, da hun plutselig oppdaget at Ben sov. Hun kalte Ben en jævla, forpult idiot. Hun ble like overrasket som ham, Nelly hadde ikke engang vært klar over at hun kjente til uttrykket.
Hun gikk ut, og da hun kom tilbake, satt Ben der fremdeles, tilsynelatende like blid. Foran ham lå papirene, selvfølgelig, så mye gikk det ikke inn på ham, tenkte Nelly. Han blir ikke mer vippet av pinnen enn at han kan konsentrere seg om de kjedelige kolonnene sine. En kald fisk, tenkte Nelly, eller bare fattig på emosjonelle uttrykk? Hun spurte om det aldri hendte at følelsene løp av med ham? Mistet han aldri besinnelsen? Gjorde eller sa han aldri noe han angret på? Herregud, Ben, er du alltid like rolig og kontrollert? Spørsmålene var mange, men Ben virket stiv og utilpass, han møtte ikke blikket hennes, og da Nelly ikke gikk videre med spørsmålene, døde samtalen raskt ut.
Et par dager senere kom Nelly over en artikkel i et ukeblad, det er ikke det jeg sier. Nelly klippet ut artikkelen og la den foran Ben, liksom tilfeldig. Hele dagen lå utklippet rett foran nesa hans uten at han kommenterte den.
Men som sagt: Ben hadde sine forretninger, som han var svært opptatt av. Nå var også en ny forretning på trappene, trodde Nelly. Men Ben var, som vanlig, sparsom med opplysninger, bortsett fra at han var på jakt etter passende lokaler, var og ble hans munn lukket.
Med unntak av at Ben hadde visse tendenser, kjente Nelly ham som en temmelig forutsigbar type. Han kom til butikken de samme dagene hver uke, til nøyaktig samme tid, han satt på den samme stolen, han gikk til samme tid hver kveld, og Nelly hadde til og med fått forståelsen av at han urinerte ganske presis klokka syv, tre og elleve. Det meste Ben foretok seg ble nøye planlagt, og bare få ganger i løpet av tiden hun hadde kjent ham, hadde hun sett ham gjøre noe spontant.
Men en dag da Nelly gikk inn på bakværelset for å fortelle at det ene skiltet var tilgriset av noe som lignet barberskum, var han ikke der. Han var jo nettopp kommet! Da Nelly sist forlot rommet, hadde han sittet på stolen ved vinduet. På bordet lå papirene hans, på gulvet dokumentmappen. Nelly kikket bak gardinet. Hun kikket i skapet. Hun ropte, men fikk ikke svar. Hun stengte butikken og tok på seg yttertøyet. Han må ha gått ut bakveien uten at jeg har hørt ham, tenkte hun. Det kunne ikke være så vanskelig å finne ham.
Men etter en time gikk Nelly tilbake til butikken uten Ben. Han kan være hvor som helst, tenkte hun, og jeg kjenner jo ikke byen.
Du går ikke glipp av noe, hadde moren sagt da Nelly klaget på at hun aldri var ute, der ute er det bare sorg og elendighet. Og nå så Nelly det selv også, svart på hvitt hver eneste dag i avisene på stativet ved utgangsdøra: Ensomhet, død og fordervelse. Hun tenkte på historiene hun og Ben leste for hverandre. Hundrevis av mennesker forlater denne verden uten at noen savner dem. Avisene hoper seg opp. Regningene fortsetter å komme. Stanken, mente Ben, er de ensommes hevn.
Når jeg kommer hjem til leiligheten, vil jeg ringe til ham, tenkte Nelly.
Men om kvelden da Nelly gikk inn på bakrommet for å skifte, satt han plutselig på stolen ved vinduet. Han så ut akkurat som han pleide: Den ranke holdningen, det merkelige draget ved munnvikene, ikke et hårstrå ute av orden. Han så på henne og smilte, men sa ingenting om hvorfor han hadde gått uten å gi beskjed eller hvorfor han kom tilbake. Nelly spurte ikke heller, hun hadde nylig lest at mas og alt som kunne oppfattes som press, er døden for et forhold.
Hun spurte om det var kaldt ute. Det var midten av april, og selv om sola skinte om dagen, var kveldene fremdeles kjølige.
Alt fortsatte som før.
Mandag, tirsdag, onsdag og fredag kom Ben til butikken. Nelly dekket bordet, de spiste, men i stedet for å prate sånn som før nøt de stillheten. Ben fikk hodepine av Nellys skravling, og Nelly kunne ikke skjønne at hun ikke hadde tatt signalene før. For en idiot jeg er! tenkte hun, i månedsvis har Ben prøvd å fortelle meg at han får hodepine av de lange, intense samtalene våre. Når hun tenkte seg om, lot han alltid det tredje glasset med vin stå urørt, på grunn av hodepinen, selvfølgelig. Nelly tømte glasset i vasken eller drakk det selv. Ben tenkte bestandig mer på morgendagen enn øyeblikket, han ville være i fin form, han ville være uthvilt, han hadde alltid mye å gjøre. Før hadde Nelly ofte irritert seg over alle prinsippene hans, hun drømte for eksempel om at han bare en eneste gang kunne glemme seg selv og kaste seg ut i en vill og hemningsløs dans. Men nå når hun fikk vite om migrenen, falt plutselig alle brikkene på plass: Endelig skjønte hun hvorfor Ben sovnet så snart han la hodet på puta.
Nelly oppdaget at jo mer hun ignorerte Ben, desto mer oppmerksom ble han. Han så opp fra papirene når hun kom inn på bakværelset, han smilte, han klappet henne på skulderen. Han drakk til og med kaffen hun skjenket i koppen hans. Hele atmosfæren på bakværelset var totalt forandret, syntes Nelly.
De gode gamle dagene var tilbake.
Men et par måneder senere fant Nelly et brev i postkassen. Samme kveld merket hun de første tegnene på det hun trodde var overgangsalderen, hun følte seg svimmel, og svetten rant i små stier fra hodet, armhulene og brystet. På vei ut til badet fikk hun sett seg selv i speilet, men det var morens kropp hun så. Den kroppen hun selv hadde båret ut i ambulansen. Om natten drømte Nelly at hun falt, og når hun trodde hun hadde nådd bunnen, falt hun igjen.
Et halvt år etter ble butikken revet.
Noen få minner hentet Nelly hjem, regnskapsboken, kaffekoppene og en halv moccabønne som hadde falt ut av munnen til moren da hun forlot denne verden.
Ben var det siste Nelly hentet.
Og da de første bilene kjørte over stedet der butikken hadde stått, løftet Nelly Ben ut av dokumentmappen og trykket ham til brystet. De stive armene holdt rundt Nelly. Hun spurte om han ville kle av seg, men da Ben ikke viste antydning til å svare, kledde Nelly av ham.
En måned etter falt hun på badegulvet. Hun hadde hånda breddfull av shampo som duftet av ville blomster og timotei. På badekarkanten satt Ben med bar overkropp og et håndkle rundt livet. De mørke øynene stirret stivt mot der Nelly hadde falt, men han kom ikke i begravelsen.