Rekyl

Etter årevis med plaging var Daniel vant til dytt i ryggen, spott og hånlige tilrop. Og vi var vant til at han ble hissig og forsøkte å ta igjen. Men i dag var det annerledes. Han ble ikke sinna, han langa ikke ut etter plageåndene, han sutra ikke etter Jonnys tirader med skjellsord. Daniel hadde en slags indre ro. Det var nesten som om han gikk og smilte. Vi ble usikre. Var noe galt?

Vi glemte fort Daniel da timen kom i gang. Vi hadde fått lærerskolestudenter i praksis. Vi var fornøyd, vi likte enhver avveksling fra den traurige messinga til læreren. Den lange, tynne studenten bak kateteret skulle ha oss til å synge en afrikansk sang. Den skarpe stemmen gjorde det morsomt fra første minutt. Han la kraft i refrenget:

– Aga, aga, ooh, ooh!

Vi skrålte med og ga det vi hadde. Studenten ble usikker. Var det fleip eller alvor? Etter sangen fortsatte han med historier om afrikansk dyreliv. Dialekten var underlig, han vrei og vridde på lydene og rulla dypt på r’ene.

– Gourrrillaen e ain trrrua dyrearrrt.

Vi fryda oss. Her skulle det bli leven.

Vi var kommet litt ut i timen da Daniel reiste seg. Jeg satt på pulten bak og så alt fra begynnelsen.

Jonny og gjengen hadde vært ute etter Daniel fra første dag. Han skilte seg ut: et rundt, rødt ansikt med store øyne ramma inn av stritt, hvitt hår og med hakkete hjemmeklipp. Rare skjorter, rare bukser. Gamle foreldre med en far som var lærer på lærerskolen. Men hjemmeklippen og foreldrene var i og for seg til å leve med. Daniels store handikapp var at han ikke hadde noe filter mot verden. Daniel tok alt bokstavelig. Han skjønte ikke forskjellen på kødd og alvor, på sladder og sannhet, på fleip og fakta. Når vi tulla med «den kjæææmpefine skjorta hans», trodde han vi mente at skjorta var fin. Når han for en gangs skyld traff ballen på fotballbanen og vi ropte «kjæææmpeskudd, Daniel!», strakk han begge hendene i været av glede. Når vi skulle ha klassefest, løp han bort til den jenta han likte best og spurte om han kunne få et kyss når kvelden kom. Tulling! Var det rart han fikk mye stryk?

Ikke for det: Daniel lærte litt. Han skjønte på et vis at han ikke skjønte. Etter hvert ble han forsiktigere. Han spilte ikke fotball lenger, han var sjelden med på fest. Men han la seg aldri helt flat. Fortsatt sa og gjorde han ting som viste at han ikke forsto. Han kunne for eksempel takke lærerskolestudentene for en interessant time, eller han kunne si at han synes det var dårlig gjort at han ikke fikk spille på klasselaget. Daniel hadde akkurat den lille gnisten av motstand som gjorde at Jonny og gjengen aldri ga seg. De ville få gutten på plass. De ville knekke ham helt før de lot ham være i fred.

Daniel ble stående oppreist ved pulten et øyeblikk før han begynte å gå rolig framover. Nå hadde han bare to–tre skritt igjen til de første pultene. Hva ville han? Daniel dreide og gikk mot Jonny som satt først på vindusrekka. Jonny ante ingen fare. Studenten holdt opp et stort bilde av en utrydningstrua gorilla og spurte hva vi kunne gjøre for å redde den. Jonny kikka skrått til side. Han ville ha med klassen på dumme svar. Da oppdaga han Daniel. Først smilte han hånlig. Hva ville den nerden nå? Men noe i uttrykket til Daniel må ha forvirra ham. Jonny vrei på seg, han så seg rundt i klassen og søkte etter forklaring, kanskje hjelp. Han ble tydelig nervøs.

Daniel sto rett foran Jonny. Studenten skjønte noe var på gang og slutta å snakke. Det ble helt stille noen sekunder. Jonny lente seg mot veggen og forsøkte å se overlegen ut. Han lette vel etter en stygg kommentar. Men det kom ikke en lyd, Jonny var som hypnotisert. Daniel løfta armen, knytta neven og lente seg bakover for å hente ekstra kraft. Jonny satt urørlig som et slakt som venter på øksa. Daniel bøyde knærne som i en sats og satte hofter og overkropp i rotasjon samtidig som han stupte fram. Knytteneven tegna en rasende halvsirkel som endte midt i Jonnys ansikt. Stillheten sprakk. Det knaste i brusk og bein. Som i sakte film så jeg Jonnys hode treffe murveggen bak. Støtet satte skallen hans i svingninger, øya glei opp i panna, han rant av stolen og ned på golvet, urørlig og med blod rennende fra nesa. Han var ute, bevisstløs, nede for telling. Daniel gjenvant balansen. Han tok et skritt tilbake og ble stående, helt rolig.

Læreren og studentene fikk summa seg og styrta til. De bøyde seg over Jonny, tok pulsen, holdt hodet hans i armene og ropte etter lege. Klassen sto rundt. Jeg tror ingen av oss syntes direkte synd på Jonny. Til det hadde han plaga for mange. Men få hadde sett et bevisstløst menneske, vi var nysgjerrige. Jonny våkna gradvis, han åpna øya og så forvirra ut. Vi hørte ambulansen bremse opp i skolegården, Jonny ble lagt på båre og brakt ned og bort.

Daniel ble tatt med til overlæreren, resten av oss ble sendt ut til friminutt. Studentene underviste ikke mer den dagen. I siste time kom læreren med beskjed. Ingen fare! Jonny hadde hatt en lett hjernerystelse og ville være tilbake om noen dager. Daniel var utvist på ubestemt tid.

For et slag! For en sving! I slaget lå opparbeida sinne over årevis av mobbing, hån, klyping, slag, dytt, spark – etter årevis med vondt trykk. Ei fjør var blitt spent til bristepunktet. I dag smalt det. Slaget til Daniel var en rekyl!

Opptrinnet fikk følger. Læreren hadde samtaler med oss, en etter en. Han prøvde å forstå. Hvorfor hadde Daniel slått? Vi så far til Daniel og far til Jonny på besøk på skolen flere ganger. Studentene hadde vært vitner, slaget var blitt kjent. Daniel måtte ha planlagt dette nøye. Mange voksne var involvert. Nå ville det bli endring.

Etter noen dager var både Daniel og Jonny tilbake. På ett vis hadde Daniel lykkes. Jonny holdt seg unna, han så faktisk aldri i Daniels retning mer. Ingen andre erta ham heller. Daniel hadde fått fred. Eller rettere, Daniel hadde fått ytre fred. Respekten vår fikk han aldri. Slaget var det desperate trekket til en som faller utenfor. Daniel var og ble en annerledes gutt.