SK0544

Din kone og dine to barn er døde. Du vet ikke noe om det, nå, her du sitter i et fly på vei fra Amsterdam til Oslo, en søndag ettermiddag, i august, et eller annet sted over Tyskland. Du vet ingenting, her ved vinduet på sete 18F i en SAS Airbus A321-200 i 847 kilometer i timen, med stolen i ryggen og verden under deg. Du gleder deg bare til å komme hjem, hjem til dine og til leiligheten i Vika, etter noen dager på jobb i en by du ikke kjenner, på et hotell som til tross for sine anstrengelser for å gjøre deg tilfreds og sorgløs, for å dekke dine behov for smakfull design og myke badehåndklær, ikke etterlater annet enn en følelse av tomhet og savn. Du kjente det igjen med en gang du satte den magnetiske nøkkelen inn i låsen, åpnet døren og gikk inn. Du kjente det igjen fra andre hoteller, andre reiser. Og du forventer det egentlig nå, hver gang du får nøkkelen fra den vakre resepsjonisten, med hennes behagelige parfyme og hvite smil. Du forventer det når du står i heisen på vei mot syvende etasje med den svarte reisekoffertens kompakte hjul ved siden av deg, og kjenner skoene trykke lett mot det teppebelagte gulvet som en svak påminnelse om hva som skjer over og under deg, utenfor teknologien. Du forventer det når du går bortover korridoren og lyden av dine skritt slukes av teppe, tak og vegger i hotellets egne farger. Og der inne på rommet befinner det seg altså, idet du åpner minibaren og tar ut mineralvann av ukjente merker, idet du legger deg ned på sengen og slår på tven der du kjenner alt igjen, nyhetsoppleserens dress, værkartets ikoner og pornografiens orgasmer. I samtalen med din kone på telefonen i går kveld lurte du på om dette var en moderne erfaring, tomheten og savnet i hotellets perfekte liv. Og du brukte nettopp frasen «en moderne erfaring», og mente en verden av engangshøvler og miniatyrsåper, av trådløs kommunikasjon og ubrukte faksmaskiner, av strøkne lakener og tabeller over flytidene fra Schiphol til 15 europeiske byer med KLM i månedene juli, august og september. Alle ting til hvert sitt bruk. Modernitet i all sin omtenksomhet. Men din kone lo av deg da, hun lo der hun satt og snakket med deg på en mobiltelefon fra en hytte utenfor Kragerø, mens barna sov på loftet over henne, dine barn, ja, hun lo, og det var en latter som du kjente igjen og som du vet du trenger. For hun vet hvem du er. Det er det denne latteren forteller deg. Du er en mann på et hotellrom som interesserer seg for moderne erfaringer, en mann som kan møte tomhet og savn med ord, fylle verden, omvandle den til et interessant sted å være, der mening er overalt hvis du bare ser etter. Hun lo og du lo. For det var deg. Det var deg. Gode gamle deg. Og det var hun. Hun som visste hvem du var. God natt, hvisket du til henne inn i røret, vi ses i morgen, og du la på.

Denne samtalen kommer du til å huske, for det var siste gang du snakket med henne. Du sitter i et fly på vei hjem til Oslo, nordover, over Tyskland. Kapteinen meddeler at du nå kan se de østfrisiske øyene på høyre side, og du titter ut og ned og ser flekker av grønt og hvitt i alt det blå, smale veier og små klynger av hus, og tenker at der bor det også noen med et liv og lakener til tørk, en tanke i et fly 9.587 meter over bakken, en tanke for en liten gud uten makt. Du vet ingenting. Din bror har forsøkt å få tak i deg på hotellet, men du hadde sjekket ut da han ringte. Din bror har forsøkt å ringe deg, for å fortelle deg at noe fryktelig har skjedd, men akkurat da satt du i en drosje på vei sørover mot flyplassen, langs Overtoom forbi filmmuseet og Vondelpark, videre langs Amstelveenseweg og ut på motorveien til Rotterdam. Tanken om at du ble lurt av sjåføren som ikke kunne engelsk slo deg, men den føltes samtidig automatisk, selvfølgelig, for du vet at det er slik man tenker i en drosje i et fremmed land, og du forsøkte å la det være og tittet isteden ut av vinduet mot motorveiens ingenting av betong og fart og døde dyr, mens din bror ble fortalt at du hadde sjekket ut av hotellet for bare en halv time siden. Om halvannen time vil du komme til å treffe ham på Gardermoen. Han vil dra dit for møte deg, for å fortelle deg hva som har skjedd. Og du vil skjønne det da, idet du kommer ut i ankomsthallen, ut forbi de elektriske dørene som åpner seg etter dine skritt og som markerer grensen for denne reisen, for idet du endelig er der ute og reisen er over, så vil du forstå at noe har skjedd. For hvem er det som står og venter på deg idet du stiger ut av døren, hvem er det andre enn din bror. Du ser ham med en gang og det slår deg at det er lenge siden du så ham sist, din bror, din kjære bror, og du merker gleden stiger i deg, for det er så lenge siden, men med ett stopper den opp, gleden stiger ikke lenger, for du vil lure på hva han egentlig gjør her, hva gjør han her, og spørsmålet som vil falle deg inn etter at gleden har steget og falt igjen er om det er noe galt, om noe galt har skjedd. Og det har det.

Du sitter over Nordsjøen og ser inn mot Danmark på venstre side og leser at det er 1.347 kilometer mellom Amsterdam og Oslo i bladet som ligger i lommen i rygglenet foran deg. Dette er et tall som ikke forteller deg noen ting, for den eneste avstanden som betyr noe i et fly er tid, tenker du, der avstand blir målt i timer og minutter. Men samtidig føler du likevel en viss glede i dette tallet, kompakt og presist som det er, som om sannheten er en annen her oppe, 9.595 meter over bakken, i 876 kilometer i timen. Som om verden kan la seg måle. På samme tid går din bror ut av huset og setter seg inn i sin gamle Renault 5, 676 kilometer herfra, hjemme i Norge, på Nordstrand, i Oslo. Han setter seg inn i bilen, setter nøkkelen i, starter og kjører for å møte deg på flyplassen. Hans kone, din svigerinne, står i vinduet og ser ham rygge ut av innkjørselen, svinge og akselerere bortover langs veien. Hun følger bilen til hun ikke lenger kan se den. Hun har deres fire år gamle sønn på armen, din nevø. Hans nyfødte bror ligger og sover i rommet ved siden av, uvitende om det som har skjedd, akkurat som du der du sitter, over Skagerrak med underkant av en time igjen av flytiden, hvis pålitelighet kapteinen nettopp har forsikret deg om. Og i den samme bilen som din bror nå kjører ut til flyplassen, vil du også sitte om litt over to timer på vei tilbake, til Nordstrand, til hans hus, for du skal ikke være alene nå. I den bilen vil du sitte og tenke på det din bror har sagt og du kan ikke tro det er sant. Du vil se ut på motorveien la den fare forbi vinduet uten andre tanker enn akkurat det, at det ikke er sant, at det ikke er sant det han fortalte deg på flyplassen, etter at du fikk øye på ham da du kom ut i ankomsthallen, etter at du skjønte at noe var galt. For der vil din bror se på deg med alvorlige øyne, kalle deg ved ditt navn og si at noe forferdelig har skjedd. Der vil han be deg sette deg ned, og du vil gjøre som han sier. Og der vil han fortelle. På en flyplasskafé i Norge vil han fortelle deg at det har skjedd en ulykke. Han vil fortelle deg at din kone og dine to barn kjørte i bilen, din bil, på vei hjem fra hytta utenfor Kragerø. Han vil fortelle deg at det skjedde på E18 ved Stokke, ikke så langt fra Tønsberg. Han vil fortelle deg om bilen i motsatt kjøreretning, som fikk en skrens, og skled inn like foran dem på deres side av veien. Han vil fortelle deg at det har regnet. Han vil fortelle deg at de ikke hadde noen sjanse. Han vil fortelle deg at din kone og dine to barn er døde.

Du sitter på et fly over Skagerrak og tenker på gleden over tall, avstander og tid, mens du blar i norske aviser, leser overskrifter du ikke forstår, nyhetsdøgnet du har falt ut av, spiser næringsrik mat i små pakker med et dikt på en lapp i bunnen av kartongen. Du drikker kaffe, som smaker det samme som den du fikk på vei ned, og i grunnen som den du fikk på den forrige flyturen du tok, med et annet selskap, til en helt annen by, og det slår deg at uansett hvilket flyselskap du har reist med, uansett hvor i verden, så smaker kaffen det samme. Du er på vei til å betegne dette som nok en moderne erfaring, men stopper idet du hører din kones latter og ser for deg hennes smil, blikk, hender, kropp. Du lukker øynene, kjenner savnet etter henne, og at du gleder deg til å komme hjem, ta på henne, trekke henne inntil deg, gi etter for det kroppen vil etter tre dager alene på et hotell i en fremmed by. Du sitter i et fly 9.089 meter over havet, med øynene lukket og tanken om en naken kvinne foran deg og drikker kaffe som smaker slik kaffe gjør i fly, og du tenker at du har rett, til tross for din kone som du fortsatt kan se, og hennes latter som du fortsatt kan høre. Du har rett fordi du befinner deg på et sted uten historie. Et sted uten forskjeller. Du synker inn i flysetet. Dette tenker du. Språket i ethvert fly, uansett land og tid, er det samme – sett håndbagasjen under setet foran deg, behold sikkerhetsbeltet på til flyet har stanset – og med det oppheves ditt behov for tilhørighet og sammenheng og smak for kaffe. Og du vet at de er slik det må være, og at kaffen må smake som den gjør. Du sitter i et fly på vei mot Norge med øynene lukket og tenker på dette språket, og hva det betyr, på kapteinens stemme over høyttaleren, den dype mannsrøsten på et gebrokkent engelsk og på rad nummer tretten som ikke finnes. Du tenker på flyvertinnenes koreografi, deres oppstilling og bevegelser før avgang der de viser deg hvordan du skal feste sikkerhetsbeltet og ta på deg oksygenmasken, og peker på pilene som i en gitt situasjon skal vise veien til nødutgangene. Du tenker på alt dette som du har sett så mange ganger før, selvfølgelighetene du ikke lenger hører. Sikkerhetsbeltet som festes ved å presse den ene delen mot åpningen av den andre. Slik. Strammes ved å dra i den løse delen. Slik. Åpnes ved at du løfter spennen. Slik. De gjentatte instruksjonene. Mobiltelefonene som må slås av. Forbudet mot å røyke på toalettet. Oppfordringen om å tenke på seg selv før du hjelper andre. Du kjenner kroppen blir tyngre, du vet at disse ritualene aldri egentlig var ment for din sikkerhet, men bare for din følelse av det. Du er nå på et sted der selv de mest elementære ting vil bli forklart. Åpne ved å løfte spennen. Du sitter i et fly over Skagerrak med øynene lukket og tenker at vi her er barn igjen, kunnskapsløse og hengivne, omgitt av en byråkratisk kjærlighet uttrykt gjennom denne dansen like før avgang. Stram ved å dra i den løse delen. Ja, de danser, tenker du, en dans uten land og historie, bare her, igjen og igjen. Press den ene delen mot den andre. Her er du som alle. Her er du ingen. Og du sovner inn.

Din bror er nå kommet frem til flyplassen. Det er en time igjen til du vil se ham stå og vente på deg der ute i ankomsthallen. Nå sitter du i et fly over Skagerrak på vei hjem uten at du vet hva han vil komme til å fortelle deg, uten at du vet hva som har skjedd. For du har sovnet, du sover, du har falt i søvn. Ettermiddagssolen streifer ansiktet ditt fra vinduet på den andre siden. Kvinnen på plass 18A trekker ned det hvite gardinet av plast, og skyggen stryker deg over kinnet og blir borte. Du sover og vet ikke hva som vil hende bare om noen få timer. At din svigerinne vil omfavne deg, når du kommer hjem til din bror, at hun vil gjenta ditt navn mens hun holder hånden om det venstre kinnet ditt. At du samme kveld vil snakke med din kones far og mor, dine barns besteforeldre. At dere vil trøste hverandre og si at det er ufattelig, at det ikke er til å fatte. At de vil ringe deg, alle sammen, dagen etter og i dagene som kommer. Venner og familie. Kolleger og naboer. Barnehageonkler og fysioterapeuter. Båndene åpenbares. At alle kunne bli borte på en gang. Det er ubegripelig, ubegripelig, vil en venn av deg si, i telefonen, og han vil nettopp legge det samme ordet etter hverandre, gjenta det, si det to ganger, slik at ordets mening blir bekreftet av seg selv, fordi det er det det er. Ubegripelig, ubegripelig. To dager senere vil du gå ned på politistasjonen for å få den offisielle forklaringen fra en betjent fra Tønsberg politikammer. En kvinne fra sykehuset der de tre nå ligger vil også være tilstede. Hun er lege. Hun forklarer deg hvor de er og hva som skal skje med dem. Du underskriver papirer og spør om du kan få se dem. Dagen etter drar du til sykehuset sammen med din bror. Legen vil fortelle deg at de alle er hardt skadet, særlig din kone, som satt foran, at ulykken har gjort ting med kroppen hennes som kanskje vil være smertefullt å se, det vil hun si, og hun vil bruke ordet ugjenkjennelig, men du kan ikke forstå at du ikke skal kunne gjenkjenne din egen kone, og du ber likevel om å få se henne, om å få se alle sammen, dine barn, du vil se dem, og legen sier javel, og følger deg inn på det hvite rommet der de ligger, tre kokonger med et grønt teppe over seg, en stor og to små, og hun trekker teppet av den største av dem, og du ser henne, du ser og ser og ser og brekker deg for dette er døden blank og klar og uten sammenheng, dette er døden slik du visste den var, men aldri trodde du skulle få se. Men her er den. Din kone og dine to barn er døde. Du begraver hodet mot din brors bryst. Legen legger pleddet over henne igjen. Du reiser hjem til din bror på Nordstrand og samme kveld kommer presten fra kirken der begravelsen skal holdes. Du snakker med ham og begynner å gråte. Du vil begynne å gråte idet presten spør deg ut om din kone og dine barn, hvem de var og hva de var glad i, ting han kan si i seremonien som skal holdes om fire dager, om en uke. Bildet han skal skape av dem. Du vil gråte, mens han sitter på sofaen i din brors hjem og sier at ord ikke strekker til. Han vil legge hånden på skulderen din og gå. Du vil høre din bror komme ned trappen. Du vil se han komme inn i stuen der du sitter og høre ham spørre deg om det er noe du trenger, om alt er i orden, om du vil ha en kopp kaffe. Du vil si takk, du vil gjerne ha det, og så vil han gå ut på kjøkkenet for å lage den kaffen du gjerne vil ha. Du vil lene hodet ditt bakover i sofaen. Du vil lukke øynene dine. Du vil si til deg selv, dette er sorg. Dette er sorg, vil du si, og du kjenner hvordan øynene er trøtte og kroppen tung og at det stikker i brystet. Du vil presse den nederste delen av den høyre hånden inn akkurat der det stikker og kjenne ribbena under. Dette er sorg, og du merker at du blir roligere bare ved å gjenta den enkle setningen for deg selv, igjen og igjen, og at ønsket om å sette ord på det som har skjedd og det du føler, glir av, ønsket om å gi dette et språk som du kan bruke, kle, møte blikkene av medfølelse og medlidenhet, forsvinner, for du vil ikke trenge det, for dette er sorg, dette er sorg, dette er sorg, og ord strekker ikke til. Din bror vil komme ut i stuen med en kopp kaffe i hånden. Han vil gi den til deg og du vil kjenne varmen fra koppen i hendene og dampen fra kaffen mot ansiktet. Du vil løfte koppen mot munnen og du vil drikke og den vil smake som kaffe gjør.

Alt dette vil skje. Det vil skje deg når du kommer frem. Når flyet har landet og du møter din bror, som nå sitter og venter på deg i kafeen i ankomsthallen. Han vil fortelle deg hva som har skjedd, og så vil verden ikke lenger være den samme. Men her vet du ingenting. Her er den slik den alltid har vært. Verden. Nå. For du sover i et fly på vei mot Norge 8.876 meter over havet med Sverige i øst og tretti minutter igjen. Suset fra motorene like utenfor vinduet fyller kabinen. En flyvertinne tar vekk den lille plastkoppen du har stående på bordet festet til setet foran. Hun ser på deg og smiler, mens du sover. Og i det bildet av deg, sovende på et fly på vei hjem, ser hun kanskje den enkle gleden ved dette, ved å fly, og hun følger kanskje sporene tilbake til da du var barn, syv år gammel, kanskje ni, og tok din første flytur, fra Bergen til Oslo. Hun ser kanskje forventningene som var knyttet til det å befinne seg tusenvis av meter over bakken, å bevege seg i nesten tusen kilometer i timen, å ta av og lande. Hun ser, går videre og har rett. For det er sant, fortsatt elsker du å lene hodet mot vinduet og se på bakken der nede, fortsatt elsker du å merke flyets fall gjennom de hvite skyene, et stille sammenstøt, og fortsatt elsker du å kjenne hvordan kroppen presser seg mot ryggen av setet idet flyet vinner fart og akselererer langs rullebanen, som om den samler seg om seg selv, som om det er her, som ett av få steder i verden at du er fullstendig, fullkomment, du er du, i øyeblikket du slipper tak og lar deg synke inn i setet, lar deg omslutte av den, for du kan ikke annet, og når flyet letter, du flyr! du flyr! føler du en hengivelse som bare teknologi kan skape. Her sover du. Du sover og det er tretti minutter igjen av ditt liv. Din bror venter på deg og det han vil fortelle vil du ikke tro. Og til tross for tårene og ordene og det du vil komme til å se på sykehuset, vil du fortsatt ikke tro det som har skjedd når du etter fire dager setter deg inn i din brors Renault 5 og kjører fra Nordstrand til leiligheten i Vika. Din leilighet. Deres leilighet. Sammen med din bror låser du deg inn og kjenner igjen lukten av ditt eget hjem. Det virker stille, akkurat slik det gjør hver gang dere kommer hjem fra en lang ferie og igjen skal begynne å leve, ta alle ting i bruk, sette på vaskemaskinen, vanne blomstene, lage middag av restene dere har med dere og det som står i skapet, pannekaker, skrive lapper som dere henger på døren til kjøleskapet med små beskjeder om hva dere må kjøpe og huske på. Du går gjennom leiligheten, gjennom alle rommene. I stuen stryker du hånden din langs ryggen av den hvite sofaen. Det ligger et blad på stuebordet. Du skrur på tven med fjernkontrollen og skrur den av igjen. Du går inn på soverommet, åpner opp skapet, løfter en av din kones gensere opp, den nye, hvite, presser den inn mot ansiktet ditt, og kjenner lukten av et nyvasket plagg, av skapets støv og av henne. Du gråter på kjøkkenet. Du løfter dukken til din yngste datter opp fra køyesengen på soverommet til dine barn, den med rosa kjole og brune øyne, og du forstår at enhver ting i denne leiligheten nå står frem med sin sanne verdi, de skinner, ethvert objekt med sin historie, sofaen, genseren og dukken, melkeglassene dere drakk av, sengeteppet hun sydde og putene med flekker, bøkene dere leste, stolene dere satt i og trykkflasken med pussemiddel til brillene hennes, som står i skapet på badet ved siden av den slitte tannbørsten din som hun mente det var på tide å kaste. De er i live, disse tingene. De lever fortsatt. De bare venter på å bli tatt i bruk, igjen, fortsette sin historie av funksjon og hengivenhet, være der hvor dere er. De er levende vitner om det livet dere har levd, og for dem fortsatt lever. Dere må bare begynne å leve igjen. Imens skinner de. Du går gjennom leiligheten, gjennom alle rommene. Plukker med deg ting du trenger og skal ha med deg tilbake til din bror, noe undertøy, noen sokker, den svarte dressen du skal ha på deg i begravelsen. Din bror kommer bort til deg idet du er ferdig og spør om du har fått med deg alt. Du nikker og takker ham for at han ble meg deg hit. Han sier at det skulle bare mangle og så vil dere omfavne hverandre. Dere vil omfavne hverandre i din leilighet i Vika den fjerde dagen etter at du fikk vite hva som har skjedd, og så vil dere gå, mens dere lar en levende leilighet stå tilbake.

Du våkner opp til lyden av kapteinens stemme som sier det er syv minutter igjen før dere vil lande. Han ber dere feste sikkerhetsbeltet og rette opp stolryggen. Du ser ut av vinduet og ned på Norge. Du gleder deg nå, gleder deg til å komme hjem, til høre dine barn løpende over stuegulvet idet du åpner døren og går inn i gangen, deres armer rundt deg, din kones kropp. Du er snart hjemme, etter tre dager på jobb i en fremmed by. På vei nedover mot bakken i 676 kilometer i timen åpner verden seg. Du vet hvor du skal. Du kan bare la det skje. Flyvertinnen ber passasjerene om å slå opp bordene. Mannen på raden på den andre siden av midtgangen holder seg fast i armlenet. Kvinnen ved siden av ham legger hånden sin over hans. Tre hvite biler på en vei under deg kjører i samme fart men med god avstand. Du ser alt dette, lener deg tilbake i stolen, forbereder deg på å kjenne hjulenes møte med bakken. Du føler deg lett og uten bekymringer. Din bror har reist seg nå. Du ser bakken nærme seg. Han har drukket opp kaffen han kjøpte i kafeen i ankomsthallen. Du ser trær og biler og hus. Han ser på skjermen som forteller når flyene skal lande. Du ser veiene i enden av rullebanen, skogen som er hogget. Han sjekker sin egen klokke. Amsterdam 1710. Du sitter i flyet og kjenner hjulene ta bakken. Din bror ser at SK 0544 har landet. Om bare en uke, vil han stå ved siden av deg i begravelsen, og dere vil sammen takke alle som kom. For de vil komme alle sammen, hennes foreldre og hennes bror, dine onkler og hennes tanter, dine barns fettere og kusiner. Dine venner vil være der, og omfavne deg idet de kommer ut av kapellet etter seremonien. Du står i åpningen sammen med din bror, og hører stemmene fra tantene i barnehagen, barnas venninner, deres foreldre, naboer og kolleger, din kones faste tannlege, hennes barndomsvenninne, hennes tidligere forlovede. Du hører spor av samtalene de har seg imellom, over hvor ufattelig det er, over hva som nå skal skje med deg, over ulykken og hvordan det kunne skje akkurat der, på det stedet, igjen, det er jo ikke noe skilt der, når skal de sette opp det skiltet! Kan man møte døden uten å kreve en lærdom av den? Og det er midt i denne mengden av mennesker at du ser henne, etter at begravelsen er over, presten har sagt sitt, og dere er på vei hjem til din bror på Nordstrand, ja, midt i denne mengden står hun, din yngste datter. Du vil få øye på henne mellom din kones bror og hans voksne sønn, din nevø, hver i sin svarte dress i samtale med hverandre. Ubegripelig, ubegripelig. Hun står der mellom dem og titter på deg. Det er din datter, det er datteren din, din yngste datter. Du snur deg og ser bort på den lille kisten som fortsatt står der oppe øverst i kapellet, for du kan ikke tro det. Det er jo der hun ligger. Der ligger datteren din. Du vender blikket tilbake, men hun er der fortsatt, mellom sin onkel og voksne fetter. Dette er sorg. Hun står i en gul kjole, som du kan huske du kjøpte til henne som en gave, en av flere, fra en reise til London i mai. Du forsøker å smile til henne, der hun står mellom din kones bror og hans sønn, som ikke synes å legge merke til den lille jenta som står mellom dem. Du smiler, legger hodet på skakke og vinker. Hun ser på deg, smiler og vinker tilbake. Og plutselig begynner hun å løpe. Hun løper. Hun løper mellom bena på gjestene i svart ved utgangen. Hun løper mellom benkeradene inn i kapellet, kommer ut i midtgangen og løper inn igjen på den andre siden. Du ser hodet hennes langs de brune benkene, frem og tilbake. Hun løper oppover midtgangen, frem til det lille alteret og de tre kistene og tilbake. Hun stopper opp igjen. Stiller seg bak bena til sin mormor, titter frem fra kanten på skjørtet hennes, ser på deg og smiler, og trekker hodet fort tilbake. Du smiler, ler nesten, slik at din bror kommer bort til deg og spør om alt er i orden. Du vil si ja, og skal til å peke, vise ham hva du ser på og hvorfor du ler. Men idet du løfter armen mot bena til din kones mor, så vil hun ikke lenger være der. Din yngste datter vil være borte. Og du vil se etter henne langs benkeradene, ved kistene og mellom de svartkledde gjestene som venter på å dra. Og du vil se at din yngste datter ikke løper lenger. Og du vil riste på hodet og si til din bror at dere kan dra nå, og så vil dere gå ut, sette dere i bilen og kjøre av gårde.

På bakken hører du den ene flyvertinnen ønske dere velkommen til Oslo Lufthavn, Gardermoen. Du hører henne takke for reisen og for at dere valgte SAS for denne flygningen. Hun ønsker dere velkommen tilbake ved en annen anledning, og ber dere bli sittende med sikkerhetsbeltet på til flyet har stoppet. Klokken er 1715 lokal tid. To dager etter begravelsen låser du deg inn i din egen leilighet, og der vil du se din yngste datter igjen, i den samme gule kjolen. Hun står i gangen idet du kommer inn og ser på deg. Inn fra stuen vil din andre datter komme løpende. Pappa! vil hun rope og slå armene om bena dine. Du vet at det bare er noe du ser, men du løfter henne opp, du løfter begge to, og snurrer dem rundt på gulvet i gangen. Du setter dem ned og de begynner å løpe. Du løper etter dem. Når du våkner neste morgen, spør du din kone med øynene igjen om hun har sovet godt. Nei, jeg har ikke det, vil hun si, og du åpner øynene og hun er der. Men du vet at det bare er noe du ser. Hun sier at hun hadde en merkelig drøm i natt, og så begynner hun å fortelle om det hun har drømt, at du var der, og at du ikke hadde kjent henne igjen, og så snakker dere om det, og spør hverandre hva det betyr, og hun sier hun tror den handler om frykten for å miste deg, det sier hun i hvert fall, og så sier du at hun aldri kommer til å gjøre det, at du alltid vil være her, men vil du det? spør du din kone. Ved frokostbordet vil du sitte alene med din kone og dine to barn rundt deg. Du vil sette maten på bordet, steke egg, åpne opp melkekartongen og skjenke i de fire melkeglassene med hver sin ku på. Din kone har på seg sin hvite genser. Det er flekker under putene. Du vil sitte alene og sammen med din kone snakke om pianotimer som skal tas, språkkurs som skal følges, tannlegetimer som skal huskes. Din bror står og venter i ankomsthallen. Du reiser deg og venter på at passasjerene på radene foran deg skal komme seg ut. Du vet ingenting, men om tyve minutter vil han fortelle deg hva som har skjedd. Høsten vil komme og du vil se ting. Du vil se andre døde mennesker. Du vil se din far og din mor, din mormor, noe som overrasker deg, for du har ikke tenkt på henne på flere år. En dag vil de bare være der, i leiligheten din. De vil legge laken på sengen. Sette inn melken i kjøleskapet. Skru på tven med fjernkontrollen din mor bruker litt tid på å finne. Smile i den røde stolen som du fikk av din mormor før hun døde. Du ser din far blunker, tre ganger på rad, slik han også gjorde da han levde, noe som fikk han til å se eldre ut enn det han var, mer forvirret, som om det lå historier bak de tre blunkene, en, to, tre, i et forsøk på kontroll, som om han vil forsikre seg om verden fortsatt er der den er. Den er det, men du er alene. Likevel vil de være der. Det er bare noe du ser. Endelig er det din tur til å gå ut av flyet og inn i den lange korridoren festet til flyets kropp som et sultent dyr. Du går langs de rullende fortauene, i fortfilm, mot passkontrollen og der bagasjen din vil være. Din bror har reist seg og står og venter på deg like utenfor døren, de elektriske dørene, mens du ser den ene kofferten etter den andre dukke opp fra et mørkt hull i enden av de svarte båndene, en gul bag, en blå sekk, et musikkinstrument. Utover høsten vil din bror komme på besøk igjen og igjen, og flere ganger sammen med sin kone og sine to barn, og de vil spørre hvordan du har det, og om alt er som det skal, og du vil svare, ja, det er det. Dette er sorg. Du ser din yngste datter sette seg ned ved sin jevngamle fetter, og din mor stryke hånden gjennom håret på sin andre sønn. Du vil få besøk av venner og familie, som vil støtte deg, og fortelle deg at du ikke er alene, men det er du i denne leiligheten fylt av mennesker som bare du ser. På Gardermoen, i Norge, i den store grå hallen hvor bagasjen trekkes ut fra en svart hull i et ukjent system, vil du få øye på kofferten din, liten og kompakt, svart, med små hjul på siden. Du tar den opp fra båndet og setter den på gulvet ved siden av deg. Du trekker plastikkhåndtaket ut, griper det og begynner å gå, du trekker kofferten etter deg, den virker lett, og lager en jevn lyd i møtet med gulvet. I desember vil det begynne å snø. Det vil snø og snø der ute, i Vika, i Oslo. Det snør, og alt blir hvitt, absolutt alt, og du er en ensom skygge i vinduet, blant mange andre i denne byen, denne vinteren, mens dine barn løper gjennom stuen og din kone drømmer og din mor skrur på tven med fjernkontrollen som hun har vanskeligheter med å finne. I januar vil strømmen gå. Plutselig vil det bli mørkt. Lyset vil forsvinne. Det vil bli kaldt. Og i mørket og kulden i leiligheten i Vika vil du sitte alene i varme og lys blant mennesker du kjenner. Du vil leke med barna dine, løpe etter dem gjennom rommene, løfte dem opp, mens de ler og roper, mer! pappa, mer! og du gir dem mer, setter dem ned på gulvet, der de med en gang begynner å løpe igjen, mens de titter bakover etter deg, og de løper inn på kjøkkenet forbi mamma, din kone, som har drømt i natt, og videre inn på soverommet og ut i stuen igjen, der du har ventet på dem bak døren og nå plutselig kommer frem fra gjemmestedet, nå har jeg dere! og dine barn skriker og ler. Mer, mer. Din mor og din far sitter i sofaen og ser på dere. De smiler. Din far blunker. En, to, tre. Din mormor sitter i den gamle røde stolen ved vinduet. Ute vil det være mørkt og kaldt. Du vil sitte alene i en mørk leilighet. Dine barn vil løpe. Din kone vil drømme. Dette er sorg. Og mens du går slik gjennom hallen mot den grønne sonen uten noe å fortolle, med hjemreisens letthet og forventning i kroppen, tenker du på det som skjedde bare for noen få timer siden, på flyplassen i Amsterdam, det som nå virker som et forspill til denne følelsen av letthet, som du vet bare oppstår på en reise som denne, på et fly, på en flyplass. For du møtte noen der, tilfeldig, like før du skulle gå ombord i dette flyet til Oslo, mens du satt og ventet på at ombordstigningen skulle ta til. For der i avgangshallen på Schiphol flyplass traff du Otto, din venn Otto, Otto Horn, som du ikke hadde sett på over to år. Idet du så opp fra den engelske avisen du hadde kjøpt i kiosken like etter kontrollen av håndbagasje og boardingkort, så du han komme i din retning, med en slitt mørkebrun lærveske over skulderen og et par hodetelefoner hengende i remmen. Han gikk alene. Han hadde på seg en svart t-skjorte og beige bukser og joggesko. Det var Otto. Du ropte, uten å tenke deg om, Otto, ropte du, høyt, og han snudde seg, så deg og smilte. Han kom bort til deg, og dere omfavnet hverandre, og sa at det var litt av en overraskelse, å møtes her, her av alle steder. Dere begynte å prate, fortalte om hverandres liv og om det som hadde skjedd siden dere sist hadde sett hverandre, over to år, og du merket gleden over dette tilfeldige møtet, lykken som ligger i det å treffe en gammel venn på en flyplass i en fremmed by. Alle tilfeldigheters skjønnhet. Dette tenker du på idet du går gjennom tollen på vei mot ankomsthallen bak de elektriske dørene i enden av korridoren. Otto hadde fått nok et barn, siden du hadde sett ham sist. En liten gutt som het Daniel. Han var nå far til fire. Fire! sa du til ham, forbløffet. Han smilte, sa ja, spurte deg om ditt og du fortalte om dine to. Og det var det. Det var alt. Det var møtet. Ombordstigningen hadde begynt. Siste innkalling. Du måtte gå. Otto skulle til Oslo han også, men med et annet fly, en time senere. Så dere sa ha det, der, foran gate 34, skrev ned telefonnummer og lovte å ta kontakt, drikke kaffe, være de vennene dere håpet dere var, eller i alle fall hadde vært. Og idet du gikk forbi skranken der flyplasspersonell i lyseblå uniformer smilte og tok imot boardingkortet og ga deg tilbake den lille slippen med anvisning til plass 18F, snudde du deg og så etter ham, din venn Otto Horn, av alle steder, her. Du så ham med ryggen til, gå videre innover i avgangshallen. Han hadde tatt på seg hodetelefonene, og gikk i noe som du innbilte deg måtte være rytmen i musikken han hørte på. Rolig, sikker. Uten bekymringer. Det var slik du så ham. Han var en mann uten sorger. Idet dørene åpner seg etter dine skritts bevegelser, slår det deg at hans sorgløshet ligner din egen. Du står i ankomsthallen, reisen din er over, du løfter blikket og ser din bror, din bror, din kjære bror, du merker gleden stiger, for det er så lenge siden du har sett ham.