Skip ohoi, kolleger! Fremad med sang!

Nok en uverifisert historie med opprinnelig så som så sannhetsgehalt her, ytterligere tilslørt av nesten tjue års erosjon av fakta, men soga forteller om ansatte i Telenor (tidl. Televerket), på denne tiden utflyttet til andre lokaler, men med et og annet møte av uvisse årsaker fremdeles lagt til det fhv. Televerksbygget, slik som dette, denne tirsdagen, høsten 2000, et møte protokollført å skulle handle om utfasing av ISDN og implementering av ADSL for økt realiserbar dataoverføringshastighet for bredbåndskunder i abonnement, og hvis noe er sant, ankom de syv representantene fra selskapet kontorbygget litt over kl.13 og tok de grå marmortrappene opp til tredje etasje, forbi toalettene og til Møterom 3, hvor de straks fant sine plasser i ukomfortable, men visuelt tiltalende stoler i imitert skinn plassert rundt et ovalt møtebord som en gang hadde vært skinnende blankpolert og ikke matt som nå, med sporadiske ringmerker fra hensatte kaffekopper og skjemmende riper, og lange, solblekede striper i treet på siden av bordet, nærmest vinduet. Møtelederen, presumptivt personen med høyest stilling, tok ordet og ønsket velkommen og repeterte formålet med møtet og punktene som skulle gjennomgås, slik innkallingen en uke i forveien også hadde opplyst om, og gikk over til å introdusere en mellomleder gitt  ansvaret med å ta deltagerne gjennom en grundig forberedt Power Point-presentasjon ved hjelp av en medbrakt Epson ELP-3000 VGA Conference Room projektor, som viste seg å være mer enn bare litt innviklet å koble til og som krevde laginnsats fra fire av de syv tilstedeværende, som naturlig og av seg selv fordelte seg på ansvarsområder som dobbeltsjekking av strømtilførsel og ledninger mellom strømuttak og projektor og videre til PC, gjennomgang av oppsett fra brukermanual, justering av innstillinger på selve projektoren og PC-ens mange undermenyer, samt ansvar for at projektoren sto plant, eller i vater, om du vil, på det slitte skrivebordet. Mens møtelederen henholdsvis trakk fra og for igjen gardinene gjentatte ganger, alt ettersom de fire vekslet mellom å late til å ha fikset problemet eller behøvde mer dagslys for å etterforske saken videre, gikk mesteparten av den første timen fra dem. Solen sank en anelse på himmelen, den endret rommet fra badet i hvitt lys til en nyanse varmere og mykere og mer behagelig for de syv som hadde tatt av seg dressjakken og – med unntak av de fire som fortsatte å jobbe med løsningen av projektorproblemet – nå satt passe henslengt i stolene og snakket løst om alt annet enn jobbrelaterte ting og til og med fikk møtelederen til å le av noe en av dem sa, hvilket ikke var vanlig at han gjorde og derfor enda mer kjærkomment og avvæpnende for alle involverte, aller mest de fire som nå lot til å ha fått et bilde opp på lerretet i nordenden av rommet som var identisk med hva dataskjermen viste, om enn uklart og beklageligvis i svart-hvitt og ikke farger, som var nødvendig for å få fullt utbytte av en rekke grafer og størrelsesmessige visualiseringer hvor evnen til distinksjon mellom rødt og grønt var avgjørende. Det ble nødvendig å flytte projektoren stadig lenger bakover på skrivebordet for å gi den tilstrekkelig avstand til lerretet og slik gjøre det lettere få et bilderesultat som var både stort nok og tilfredsstillende skarpt, selv om det betydde at de seks andre ville måtte flytte stolene sine lenger frem mot lerretet for å unngå å bli sittende i duringen fra maskinen, og det forrykket planene til mellomlederen noe, som vanligvis foretrakk at tilhørerne satt lenger bak / fra ham og at projektoren fungerte som en buffer mellom ham og dem han snakket til. Fra tid til annen hørte de lyder gjennom døren, sannsynligvis fra nabokontoret tvers over gangen. Noen lo, og deretter noe som hørtes ut som et oppildnet skrik. Problemet var VGA-innstillingene i projektor- eller PC-enden, eller at mellomlederen hadde tatt med seg feil kabel, eller begge deler. Diskusjon oppsto om det ikke ville være mulig å fortsette uten bruk av projektor, iom at mellomlederen likevel hadde med seg en fargeutskrift av presentasjonen og at de bare var syv personer til stede, hvis de satte seg litt nærmere hverandre skulle det være mer enn mulig å gjøre en gjennomgang på den måten. En stemme i kontoret tvers over gangen kunne høres mens den ropte ‘der fikk du, din satan!’ eller noe i den retning. «Vi kan under alle omstendigheter ikke bli værende her hele dagen», sa møtelederen til de dresskledde, men jakkeløse oppmøtte, og opplyste om at han hadde et nytt møte kl.15.30, i et lokale på en annen kant av byen. Han hadde på seg det rødbrune slipset med striper som han visste innga respekt. Han visste også at fiklingen med det hadde motsatt effekt, men hadde vanskelig for å la være. Helt siden hans kone hadde sammenlignet menns bruk av slips med behovet for å sammenligne penisstørrelse med hverandre, hadde han følt seg uforklarlig avkledd med det på, verst var det hvis jakken var åpen når han bøyde seg fremover for å reise seg, og ikke klarte å skyve bort tanken på at det egentlig var lemmet hans som hang der og dinglet i alles påsyn. At slipsene ofte var i dype rødtoner eller noen ganger malvafarget, gjorde det av naturlige grunner ikke bedre. Mellomlederen ba om et siste minutt av tålmodighet og lette gjennom lærvesken sin enda en gang, i håp om muligens å finne en annen kabel, han hadde en erindring, sa han, av at han hadde tatt med seg alle kablene han fant i nærheten av Epsonen fra inne på AV-rommet. De andre ventet utålmodig, stående nå, mens han selv først satte vesken på bordet, deretter på en stol og til slutt endte på knærne på gulvet, bøyd over vesken, som nå hadde det meste av innholdet spredt i en halvsirkel til venstre for ham, uten at noen kabler dukket opp. ‘Skip ohoi!’ brølte stemmen fra kontoret tvers over gangen. Mellomlederen reiste seg og trakk på skuldrene. Møtelederen, som nokså sikkert også var blant regionens toppledere, forståelig nok med en full agenda, foreslo at gardinene ble trukket fra igjen og møtet satt, siden de allerede hadde kastet bort nok tid, hvilket var et ordvalg mellomlederen tok tungt og personlig, men der og da valgte å le bort og følge opp med en spøk, som ingen lo av. Høy, enslig applaus lød fra det andre kontoret mens mellomlederen ba folk ta med seg stolen sin og sette seg så nær som de kunne, slik at de alle var sikre på at de kunne se ham og arkene med utskriften av presentasjonen som han holdt opp i høyre hånd og noen ganger måtte konsultere mens han startet med å ta de tilstedeværende gjennom nøkkelpunktene forbundet med ISDN-teknologi som han, da han forberedte presentasjonen hjemme, hadde bestemt seg for å starte med, bare for å friske opp minnet deres, men som han nå innså både var for lange og detaljerte, og også langt på vei overflødige siden det var ADSL de alle hadde kommet for å lære mer om. Han kunne merke uroen stige i seg da han la bort det fjerde arket, og husket at det ennå var fire–fem av dem igjen før han i det hele tatt kom til hvor Telenor befant seg nå, mht. dekningsgrad og hvordan de så for seg veien videre; det meste han sto og snakket om nå hadde han allerede repetert to minutter tidligere, virket det som. Han la merke til at flere av kollegene hadde tatt på seg dressjakken igjen, og tolket det som en underbevisst måte å kommunisere til ham at de ønsket å komme seg videre, eller bort. ‘ET TREFF!’ ropte en stemme triumferende fra kontoret tvers over gangen, det fikk samtlige til å snu seg mot døren nokså synkront, som om de alle trodde de plutselig var gitt den gudommelige evnen til å se gjennom dører og avsløre det angivelige taskenspillet på den andre siden. Møtelederen/topplederen sukket høylytt og gikk bort til døren, åpnet den og plirte ut i korridoren. De seks andre ventet i stillhet på nyheter fra fronten. Han kikket til begge sider et øyeblikk før han trakk hodet til seg og lukket døren. En usynlig skuffelse bredte seg i rommet da han gikk for å sette seg igjen. Mellomlederen mumlet noe om at han her valgte å gjøre et hopp, og fomlet med papirene sine, bladde utålmodig fremover og mistet et par av dem på gulvet (som personen nærmest ham måtte plukke opp og gi ham) før han gikk videre med en kort introduksjon til hva som gjemte seg bak forkortelsen ADSL, noe alle i rommet syntes å vite fra før. Han var godt i gang med en kronglete lyninnføring i transmisjonsteori generelt og Frequency Division Duplexing (FDD) spesielt da stemmen fra kontoret tvers over gangen kunne høres å utbryte ‘SATAN! SATAN! SAATAAAN!’, hvorpå topplederen resolutt reiste seg og forsvant ut døren, lukket den bak seg og etterlot resten av forsamlingen til å lytte etter lyden av knokene hans som banket på døren til kontor 22 for å si dem et sannhetens ord og noe om at dette var en arbeidsplass hvor betydelige verdier ble skapt og til enhver tid stod på spill. Med topplederen ute av rommet oppstod umiddelbart dilemmaet om hvorvidt mellomlederen skulle fortsette gjennomgangen sin eller vente til hans overordnede var tilbake. Å forholde seg taus og gå inn i et slags pausemodus hadde noe kunstig over seg, det ga ham en uidentifiserbar kløe i nakken som han ofte hadde kjent da han gikk på skolen og læreren ba ham fortsette å lese høyt mens hun gikk ut for å hente noe, f.eks. en ny svamp for å erstatte den inntørkede gamle som ga alle gysninger når hun gned den knusktørre klossen over tavlen, eller når han var hos tannlegen og aldri visste om han skulle ligge rigid og parat mens tannlegen var ute for å hente røntgenbildene, eller om det tvert imot var meningen at pasienten, han, skulle benytte tiden til å ta en slurk vann og, du vet, bare prøve å slappe av og la blikket vandre rundt i rommet. Hvis han fortsatte gjennomgangen uten topplederen til stede, kunne det helt sikkert bli sett på som et tegn på godt lederskap og evnen til å løse slike situasjoner ad hoc, men han kunne også risikere at topplederen ville føle seg forbigått og i verste fall føre til en konfrontasjon hvor topplederen ba mellomlederen starte forfra igjen, fra det øyeblikket han hadde gått ut døren, eller enda verre, få topplederen til å stille seg spørsmålet om hvorfor han var her i det hele tatt, hvis det ikke hadde noe poeng i at han fikk med seg hele presentasjonen, annet enn at han var her som en slags barnepasser og i så fall bestemte seg for å forlate dem umiddelbart og heller ankomme 15.30-møtet i god tid, noe som ville vært ukomfortabelt for alle. Pluss, hvis han ikke skulle fortsette, men vente på sjefen, ville det da være naturlig at han ble stående hvor han stod, for å beholde den midlertidige autoriteten enhver foredragsholder fikk og som for en liten stund skapte et ham-og-dem-skille han måtte innrømme at han trivdes med, eller skulle han trekke frem en stol og sette seg sammen med de fem andre, prøve å komme med i samtalen som hadde oppstått og som syntes å dreie seg om en fellesaktivitet som var planlagt for den kommende helgen, men som var nytt for ham, så vidt han klarte å huske. Hvis han satte seg sammen med dem, forekom det ham, ville det ikke være sikkert at de ville høre etter like fokusert når topplederen kom tilbake, og det kunne også gi ham (topplederen) en følelse av at de alle hadde sittet sammen og snakket om ham mens han var ute for å finne kilden til det forstyrrende bråket, og det var ikke noen god følelse, det visste mellomlederen utmerket godt. Det hadde nå gått ni minutter uten at topplederen var kommet tilbake, og presentasjonen hadde ikke kommet videre. Mellomlederen så mot døren. Det gjorde de alle. De hørte en stemme rope ‘WOW!’, og en av kollegene til høyre for hvor mellomlederen hadde bestemt seg for å bli stående taus, som han straks hadde angret på, men nå syntes det var for sent å gå tilbake på og derfor prøvde å kompensere for ved å vri hodet og ha blikket mest mulig mot høyre – over kollegaen – og tilsynelatende studere utsikten, poengterte helt riktig at stemmen de nettopp hadde hørt, ikke lignet noen av de to andre de hadde hørt tidligere, men faktisk kunne høres ut som topplederen i egen person, hvilket igjen ledet til spredt diskusjon og en antydning til bekymring for at noe kunne være i veien.  

Mellomlederen, hvis navn viste seg å være Roger Rogersen (det kom frem ene og alene fordi noen der og da tok seg bryet med å spørre, frem til da hadde han bare gått under navnet Mellomlederen når han ble omtalt, in absentia, i likhet med de mange forgjengerne hans, som hadde kommet og gått i et – profesjonelt sett – unaturlig høyt tempo siden omleggingen fra statlige Televerket til det delprivatiserte aksjeselskapet Telenor), så på armbåndsuret sitt, slo fast at elleve minutter hadde passert, og ga beskjed til personen sittende nærmest døren om å gå ut og se hva som foregikk på den andre siden av gangen. Helst hadde han ønsket å undersøke saken selv, men han tenkte det ville ta seg dårlig ut om både topplederen og mellomlederen forsvant og ble borte sånn helt uten videre, dessuten var han her for å snakke om ISDN→ADSL og gjøre det kommende året eller to atskillig enklere og mer forutsigbart for de ansatte ved regionskontoret, ikke for å gå på oppdagelsesturer i gamle kontorbygg. Å sende personen som befant seg nærmest døren, virket i tillegg også mer logisk, for ikke å snakke om rettferdig og mer pragmatisk og langt på vei egnet til å ta luven av ethvert tilløp til protester om hvem som skulle få lov til å se hva som foregikk der ute og åpenbart oppholdt topplederen. Rogersen holdt opp en utskrift av Power Point-slide nummer 18 for de fire gjenværende kollegene og lente seg litt fremover for å sørge for at alle fikk et godt blikk på forkortelsene han hadde satt opp midt på arket, i 58 pkt. Helvetica (han hadde også vurdert Futura og Windows Garamond-variant, men landet på Helvetica etter å ha gjort sammenlignende utskrifter av presentasjonen i alle tre skrifttyper og sammen med sin kone betraktet dem side om side lagt ut på stuegulvet). Han pekte på linjen med teksten ADSL→DSLAM→ATM→ERX→NIX og beroliget de tilstedeværende med at selv om det kanskje virket gresk for dem akkurat nå, ville det om overraskende kort tid forvandles til noe de selv med letthet kunne forklare hvem det skulle være i enhver sosial sammenkomst, og, understreket han, det ville det bli rikelig med anledninger til, fordi dette (her strøk han raskt pekefingeren tre ganger over de kaudervelske forkortelsene) var fremtiden. Så gikk han i gang med å forklare akkurat hvordan fremtiden var sammensatt og fungerte.

Utenfor vinduene ble solen skjøvet vekk av passerende tidlige ettermiddagsskyer, og alle fem i møterommet kikket instinktivt mot det fluoriserende lyset i taket for å se om det var et lysrør som hadde gått eller om en av de to som allerede hadde forlatt rommet nå var kommet lydløst tilbake og, som en spøk, hadde gått i gang med å dimme lyset ned til det nesten dunkle, i så fall ville de forsikre seg om at de kom det trikset i forkjøpet. Topplederen hadde nå vært borte i tjueseks minutter, ifølge Rogersens Omega Speedmaster (en gave fra hans svigerfar som han mislikte bare ørlite mer enn svigerfaren selv og som ikke lenger var fullt så pålitelig som den etter sigende hadde vært i 1970, tjuefem år før han selv ble overrakt klokken, og som ganske sikkert var grunnen til at han hadde fått den i det hele tatt den julen), den andre kollegaen hadde fulgt etter for femten minutter siden. Rogersen bestemte seg for å vente til trettiminuttersmerket før han ba de gjenværende sammen med ham oppsøke kontoret tvers over gangen i samlet flokk. Han valgte å åpne for spørsmål, men ingen hadde noen. ‘YES!’ skrålte en stemme, etterfulgt av et nytt ‘SATAN! SATAN! SAATAAAN!’ og så mer latter, det kom fra samme sted som før. Rogersen takket for oppmerksomheten, men fikk ingen applaus, bare hoder som nikket. Han la fra seg de siste arkene fra presentasjonen og gikk bort til et av vinduene. På den andre siden av gaten lå det gamle sykehuset som ikke lenger var i bruk, så vidt han visste. Ikke som sykehus, i alle fall. Kontorer, antageligvis. Han hadde blitt født der førtiåtte år tidligere. Det var rart å tenke på, syntes han, at han ikke hadde noen hukommelse om det. Naturligvis, han visste at han ikke var den eneste som ikke husket sin egen fødsel og at det hadde sine biologiske forklaringer, hjernens utvikling og alt det der, men likevel, det var merkelig å tenke på at det stedet var det aller første stedet han hadde sett, et av de rommene der borte var det aller første rommet han hadde oppholdt seg i (frem til da hadde begrepet rom ikke engang vært en abstraksjon i hans verden), luktene der hadde vært de første han hadde kjent utenfor sin mor, at lys kunne slås av og på ved forgodtbefinnende ved hjelp av en bryter og at temperaturen endret seg når vinduer ble åpnet (pluss konseptet vinduer i seg selv!) og at det fantes andre mennesker enn ham selv, herregud, at det fantes en mor, tenkte han, bare det i seg selv. At han ikke var mutters alene. Man skulle tro det gjorde et visst inntrykk på ham. Men realiteten var at de røde mursteinsbygningene halvt gjemt blant trærne på andre siden ikke engang så kjente ut for ham, de kunne ha vært hva som helst og absolutt uten betydning hvis ingen hadde fortalt ham at det var der det startet. Ikke et eventyr, akkurat, men et liv, tross alt. Ute hadde antydningene til en ettermiddag med regn vist seg. Et lett yr. Noen av bilene satte i gang vindusviskerne. Langsomt antok asfalten en mørkere farge. ‘HERREGUD, ER DET MULIG?!’ skrek en stemme frydefullt, lyden dempet av to dører. Det hørtes utvilsomt ut som topplederen. Rogersen vendte seg mot de fire personene i rommet og så at to av dem var i full gang med å lage papirfly av presentasjonsarkene han hadde sluppet ned på gulvet etter hvert som han hadde gjort seg ferdig med dem. Kjedsomheten hang tung i rommet. Det luktet menn og en lang uke. To papirfly fløy mot hverandre fra hver sin ende av rommet, i imponerende fluktlinjer, en hårsbredd fra å kollidere. Det ene av dem landet bare en armlengdes avstand fra hans venstre fot. Han kjente han hadde motstridende følelser til aktiviteten, men unnlot å si noe om det. Igjen så han på klokken. Trettifem minutter. «Vi får gå over og se hva de holder på med, folkens,» hørte han seg selv si og var glad for å se at folk reiste seg og fulgte etter ham mot døren.

Det var kort etter dette at topplederen og den andre ansatte, ifølge den udokumenterte historien, ble funnet på kontoret tvers over gangen, på hver sin side av to skrivebord stilt mot hverandre og boltet fast til gulvet, med stabler av dokumenter og ringpermer satt møysommelig opp for å hindre innsyn mellom pultene, i et nesten utrolig grått rom, med  hendene entusiastisk ut til siden og overkroppen krøket sammen i spenning over henholdsvis herr E. Hella og herr Gunderson, begge angivelig ansatte i Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet og grå som omgivelsene, disse to midt i en kompleks omgang av blyant-og-papir-spillet Senke slagskip, hver av dem krumbøyd over to kladdehefter med 10 x 10 cm rutenett tegnet opp og ordnet etter bokstav- og tallkoordinater, hvor det i det ene rutenettet var markert hvor spillerens seks skip av varierende størrelser befant seg, fra hangarskipet som krevde fem ruter vannrett eller loddrett, til ubåten som bare opptok én enslig bortimot-umulig-å-treffe-rute, og i det andre kladdeheftet et tilsvarende rutenett med oversikt over treff og bomskudd på motstanderens flåte. De to mennenes sittestilling var imponerende lik og ikke-ergonomisk. Mens topplederen hvisket rådgivende taktikk til Gunderson og liksom prøvde å påkalle en sonar fra intet i kraft av sin ledende stilling og konstante, tilgjorte strekking av halsen mot taket med lukkede øyne og enerverende snusing i luften, satt nå hans underordnede kollega på huk bak E. Hella og kontemplerte muligheten for å lokalisere Gundersons slagskip ved neste salve fra den DSA-ansatte. Ut fra hva Rogersen kunne dedusere av topplederens utsagn da denne oppdaget mellomlederen og sine øvrige fire undersåtter, var spillet i sin sjette runde og begynte virkelig å dra seg til. Like etter meddelte Hella to bom og ett treff på sist innkommende bombardement, noe som fikk Gunderson til å registrere skade hos motstanderens B-7 og anslå, basert på tidligere senkning av en krysser og destroyer mellom D-1 til D-7, at den forjettede ubåten også var forsøkt gjemt inne i mylderet på rutenettets øvre halvdel, ettersom dette lot til å være den andres modus operandi for dagen. Topplederen og Gunderson klasket never og gestikulerte vulgært i retning fienden, begge deler noe Rogersen aldri hadde sett ham gjøre tidligere. Gundersons hangarskip hadde visst blitt truffet allerede i første ildgivning denne runden, på ren og skjær slump, og blitt senket etter ytterligere syv skudd så fort Hella hadde fiksert plassering og retning, men han hadde ennå fem uskadde fartøyer i spill. De syv Telenor-ansatte hadde av seg selv og naturlig delt seg inn i to og tatt plass ved siden av topplederen og den underordnede som Rogersen hadde sendt etter ham. Dressjakkene ble tatt av igjen, merket han seg.   

E. Hella oppnådde deretter det statistisk usannsynlige ved å slå ut begge Gundersons destroyere langs G-1 til J-1 på rappen, ved å vandre skuddene sine sørover fra E-1 og på den måten jevne ut omgangen, og det var først da at stemningen gikk i taket, folk heiet og hoiet og ropte vennskapelige ukvemsord til hverandre og la overhodet ikke merke til hverken de to DSA-ansattes forfjamselse over plutselig å være sentrum for det som kjentes som hele verdens oppmerksomhet akkurat da, eller at en av de teleansatte forlot rommet og kom like ubemerket tilbake igjen drøye ti minutter senere, akkurat i tide til å få med seg Hellas slagskip i ferd med å gjøre seg klar til å sove blant fiskene, så å si, og akkurat tidsnok til å sette fyr på den første av betydelig mange Super Atomic Supercharged Flashlight-kinaputter han hadde fått tak i fra gudene vet hvor, og som måtte ha vært gamle som tiden selv og til og med hadde bilde av en upassende/passende atomsopp på den falmede pakken og som, når de gikk av, eksploderte med en overraskende, skjelettpenetrerende lyd og spredte fragmenter av krutt og papir i aldeles uforutsigbare retninger, til like mengder begeistring som skrekk, og som nødvendiggjorde visse forholdsregler for de tilstedeværende så snart den hissige lyden av brennende lunter hørtes i rommet, allerede fylt av lukten av korditt og tobakk.

De to fraksjonene, bestående av Gunderson, topplederen og tre teleselskapsansatte på den ene siden (laget gitt kallenavnet CHAOS!) og Hella, Rogersen og de to siste personene (lag MAYHEM!!), avholdt fra nå av forholdsvis omfattende rådslagningsmøter mellom hver avfyringssekvens godkjent og iverksatt av de to DSA-ansatte. Blant hviskende stemmer og spredte kamprop ble taktiske valg diskutert og krigspsykologi implementert; Hella hadde, basert på tidligere treff i denne runden og erfaring fra dagen så langt, en klar fornemmelse av at Gunderson hadde gått for en klaseformasjon på vestsiden av kartet for å kjøpe seg tid ved at mange av Hellas skudd ikke traff annet enn vann på store deler av slagmarken, men at det ville vise seg fatalt nå som halvparten av flåten hans var senket i området og gjennom det avtegnet et mønster, og så det derfor som mest hensiktsmessig å fortsette bombardementet i den regionen, mens Rogersen og kollegene var delt i synet på hvorvidt det var best å bruke de neste fire skuddene på å sondere gjennom mer eller mindre vilkårlige angrep i nord, sentrum og sør for å jakte et treff, eller om de heller burde konsentrere seg om et av hjørnene, f.eks. to skudd helt i nord og to i sør, fordi det var svært lite, om noe, som tilsa at Gunderson hadde anbrakt deler av flåten sin i midten av rutenettet, og dessuten fordi dette, ifølge Rogersen, var noe de fleste sjelden gjorde, basert på erfaring med sannsynlighetsregning og den feilaktige antagelsen at de fleste tenkte at midten av et koordinatsystem som dette ville bli angrepet først og/eller med en høyere frekvens, mens det i virkeligheten var større sjanse for at spillere ville etterstrebe å gjøre skipene sine så små som mulig ved å plassere dem helt ute i periferien, ved kantene, igjen basert på en tanke/håp om at motspilleren ikke ville risikere å kaste bort skudd ved å sette dem helt ytterst i noe hjørne (bare fordi det føltes feil) og som derfor var det matematikkpsykologisk eneste riktige å gjøre. Et bomskudd ved J-10, men etterfulgt av et treff mot en krysser ved J-9 (fulgt opp av en infernalsk serie sprakende smell og gnister fra seriekoblede kinaputter i en halvsirkel som ikke var noe bra for linoleumsgulvet, og Gundersons målrettede angrep mot Hellas I-akse fra venstre mot høyre, som når som helst var dømt til å avsløre den horisontale plasseringen av en destroyer butt i butt med hangarskipet og som kom til å gjøre ting ordentlig travle) beviste langt på vei teorien om periferien. Da også Gundersons slagskip – etter en tidvis amper diskusjon mellom Rogersen og Hella – omsider ble lokalisert til å befinne seg på midten av B-aksen og følgelig senket, resulterende i et neglebitende sluttspill hvor begge spillere (med sine respektive sekundanter) bare hadde hver sin én-ruter-store ubåt å angripe med, beordret topplederen bestilling av pizza og en halv times pause, hvor alle (mua Gunderson, allergiker par excellence, utstyrt med et laminert kort med instruksjoner i dressjakken i tilfelle uhellet skulle være ute og han trengte assistanse) spiste med hodet hvilende i den ene håndflaten, bøyd over hvert sitt nyopptegnede rutenett, med de senkede skipene markert og små spørsmålstegn etter hvert plottet inn, hvor de deduserte seg fremt til at den fiendtlige ubåten kunne ligge nedsenket under papiroverflaten. Diskusjon om Nash-likevekt mellom munnfuller.

Og så, etterpå, med de involverte tilfredsstillende mette og tilbake fra en ti-minutters toalett- og luftepause, igjen med unntak av Gunderson, hvis lave blodsukkernivå og pizza-avholdenhet (alt han egentlig drømte om, var å gafle i seg med begge hender) har oppildnet ham enda mer til seier, starter en nervepirrende katt-og-mus-lek hvor folk holder pusten når Hella eller Gunderson etter tilsynelatende uendelige øyeblikk av knitrende stillhet roper ut koordinatene til sitt neste angrep og bryter ut i hemningsløs jubel hver gang et skudd går i vannet. Utrop som F-9! og H-4! og C-8! bærer med seg mer enn bare stedsangivelser, alle i rommet har krysset en mental grense og befinner seg følelsesmessig om bord i trange ubåter av VIIC-typen. En av karene har det med å knipse langfingeren mot et tynt glass med jevne intervaller for å simulere sonar-ping. Folk kaster urolige blikk til alle kanter og lytter etter knaking og varsler om forestående implosjon. En hel del gnir seg uavlatelig i ansiktet og kremter ubevisst. E. Hella sirkler seg inn et område i tredje kvadrant, og de tre neste salvene hans treffer i så umiddelbar nærhet av Gundersons ubåt at en av lagmedlemmene hans, Arild, fra salgsavdelingen og med frynsete nerver fra før, ikke makter presset og bryter sammen ved å avsløre posisjonen: ‘J-3! For Guds skyld, den er på J-3! Vi er ferdige!’ Gunderson gis lov til å relokalisere ubåten sin etter det, naturligvis, og det samme privilegiet gis til Hella etter en kort plenumsdiskusjon hvor Gundersons / CHAOS!-lagets flytting av egen ubåt anses for å ha så store konsekvenser for MAYHEM!!s tidkrevende innsirkling av båten at det vil gi Gunderson en for stor taktisk fordel, iom at hans triangulering av Hella vil være upåvirket. Så begge båter flyttes. For ikke å ta noen sjanser gjøres dette ved at CHAOS! gis anledning til å tre ut i korridoren noen minutter for å bestemme seg for ny posisjon av sin ubåt mens MAYHEM!! gjør det samme inne på kontoret. Arild fra salg holdes utenfor begge prosesser og går på toalettet for å kaste opp i mellomtiden. Med alle tidligere antagelser knyttet til det andre lagets posisjonering av det siste fartøyet nå regelrett kastet ut av vinduet, er begge lag tvunget til å tenke nytt og i prinsippet bare fyre løs mot tilfeldige ruter etter tur. En viss stridstrøtthet har begynt å vise seg og omgangene går raskere nå, de fyrer av salvene sine langt mer mekanisk og uten store geberder; Gunderson velger å skyte utover fra venstre i form av det matematiske symbolet < fra rute B-10, som ville ha truffet Hellas båt på C-9 om han ikke hadde valgt å flytte den til F-9 (som allerede har blitt beskutt, den gang det kun var åpent vann der), og kan dermed være relativt trygg på at Gunderson ikke vil få ham på kornet med det første, mens Gunderson på sin side har gjort et nærmest uredelig valg og blitt stående på J-3, som av forståelige grunner er det siste stedet Hella tenker på å beskyte. Totalt 29 skudd går i vannet fordelt på de to lagene før telefonen ringer, hvilket den så godt som aldri gjør, men like fullt gjør akkurat nå, og E. Hella er nødt til å ta den, og det er en telefon fra Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet sentralt som det raskt blir åpenbart vil være en samtale av en viss varighet og forutsetter at både han og Gunderson her og nå finner frem og viderebringer radon-relaterte verdier fra flere av mappene som har blitt stablet opp som murer mellom de to skrivebordene deres, og selv om folk nøler med å bevege seg mot utgangen og helst vil se krigens slutt, gir topplederen etter hvert tegn med hånden til at de skal forlate rommet, og da Hella og Gunderson stikker hodet  inn på møterommet tvers over gangen halvannen time senere, er lokalet tomt, og det er tydelig at Telenor-folkene har gått, pluss at det uansett er i ferd med å bli sent, det føles enda senere på grunn av pøsregnet og de svartblå skyene der ute, og Gunderson må uansett få seg noe mat, han har ikke spist siden lunsj og det er mer enn lenge siden nå, og så avsluttes aldri kampen, men bare opphører, Gunderson drar hjem og Hella rydder opp, slukker etter seg når han går, og hele greia har noe av en slags kontorlivets ekvivalent til Wow!-signalet over seg.