Søndag, ettermiddag og kveld

De siste søndagene har jeg begynt å sykle en runde før middag. Jeg følger en fast rute, og av og til tar jeg tiden, av og til bare somler jeg og bruker så lang tid jeg klarer. I dag er en somledag. En sånn dag da man ikke klarer å bestemme seg for hva slags vær det er. Tørt og fint, men ikke sol. Himmelen er bare en lys flate.
Jeg ligger i et ganske lett gir opp den slake bakken langs ungdomsskolen. Klasserommet vårt ligger ut mot veien. Det ser dødt ut, som om skolebygningen er et digert, sovende dyr noen har forlatt for sommeren, og vinduene er blanke øyne som ikke uttrykker noen ting, bare stirrer tomt på riksveien og bilene. Ferien nærmer seg slutten. I morgen er jeg tilbake, til min siste første skoledag i den bygningen.
Jeg fortsetter på sykkelstien til gangbroa over riksveien, går av sykkelen og drar den opp trappene i stedet for å kjøre opp rampa lenger bort, blir stående en stund og se på bilene som passerer under meg. Jeg lener meg frem, som om jeg skulle spytte, men lar det være. Det er lenge siden jeg sluttet å spytte på bilene fra gangbroa. Jeg ser på klokka, og bestemmer meg for å vente litt så jeg ikke kommer for tidlig hjem. Det er middag fem. Ti minutter til.
Av og til tenker jeg at mor og far ikke har noe bedre å gjøre på søndagene enn å sitte og tenke på hvor jeg er. De vet hvilken runde jeg følger, den samme hver gang, den tar omtrent en time i normalt tempo. Hvis de vil, kan de sitte i stua og lukke øynene og følge meg med sitt indre øye, fra jeg lukker entrédøra bak meg til jeg parkerer sykkelen utenfor fellesgarasjen.
Selvfølgelig vet jeg godt hva de gjør på søndager, og det er ikke å sitte med lukkede øyne og forestille seg meg på sykkelen. De støvsuger, eller rydder litt på den lille hageflekken utenfor rekkehuset. Kanskje far vasker bilen. Kanskje mor syr i en knapp, eller rydder i klesskapet. De passerer hverandre i gangen, og skuldrene deres gnisser mot hverandre uten at de merker det.
Jeg ruller i gang og sykler ned trinnene på den andre siden av gangbroa, mister nesten balansen over avsatsen, men henter meg fint inn, dette har jeg gjort før. Forbi idrettsplassen går veien i store svinger over gresset, før den går inn i en treklynge og dukker fram bak sportsbutikken, der jeg svinger til venstre og må gire ned i bakken opp forbi kommunehuset. Det er brattere der enn det ser ut til.
Idet jeg runder hjørnet ved videobutikken, er jeg inne i boligområdet. Rekke på rekke med lave, brune hus, helt like, det er nesten så jeg kunne gått feil, tenker jeg rett som det er, bare tatt feil og gått inn til en annen familie, spist middag med dem og lagt meg til å sove i en av sengene deres. Jeg sykler inn til de innerste husene og parkerer sykkelen i stativet ved garasjene, ved siden av mors og fars.
Jeg går inn, legger nøkkelknippet på furukommoden under speilet i gangen, prøver å unngå å se meg selv i speilet. Blir bare stående og lytte, som om jeg klarer å gjette meg til hva som foregår ved å stå helt stille og høre veldig nøye etter. Det er bare taust. Etter en liten stund avbrytes stillheten av lyden av noen som trekker ned, og far kommer ut fra doen ved siden av.
– Hatt en fin tur? spør han.
– Joda, sier jeg. – Den vanlige runden.
– Traff du noen der ute?
Når jeg tenker etter, har jeg nesten ikke sett et menneske.
– Foreldrene til Maren kjørte forbi meg ved skolen. Ellers var det sparsomt.
Far legger hånden på skulderen min, og vi går inn på kjøkkenet. Mor holder på å ta kjøttpuddingen ut av ovnen. Hun står bøyd med forkledet over hoftene og hendene stappet inn i to grytevotter. Far skjenker vann i glassene våre og fyller opp muggen, vi setter oss. Mor stiller maten på bordet, tenner stearinlysene og henter servietter i skuffen. Så setter hun seg. Vi begynner å spise.
– Alfred fortalte at senteret skal utvide, sier far etter en stund.
– De snakker om å legge på en etasje, fortsetter han når ingen svarer. – Eller kanskje bygge en ny fløy nedover mot e-verket.
– Jeg handler ikke på senteret uansett, sier mor etter å ha tygget ut. – Det er ikke noen spennende butikker der.
– Det er da alle slags butikker der?
Mor skal til å svare, men bestemmer seg for å la være, det blir bare et lite slag i luften med gaffelen. Vi spiser videre i taushet.
Jeg spiser opp og legger bestikket på tallerkenen.
– Er det en jobb dere kunne få? spør mor plutselig.
– Hva mener du? sier far.
– Utbyggingen, sier mor. – Er det noe dere kunne få?
– Kanskje, sier far.
Jeg reiser meg mens jeg ser på klokka. Tar tallerkenen, glasset og bestikket og setter det inn i oppvaskmaskinen.
– Hvor skal du? spør mor.
Far løfter ikke blikket fra tallerkenen:
– Skal du ikke ha dessert? Is?
– Jeg skal treffe Maren, sier jeg og ser på klokka igjen.
– Når skal vi få treffe denne Maren? spør mor. – Har dere ikke vært sammen ganske lenge nå?
– Kanskje senere.
Mor smiler oppgitt, snur seg mot far, men får ingen reaksjon.
– Du får hilse, roper far mens jeg kler på meg ute i gangen.
– Si at hun er hjertelig velkommen hit, sier mor.
– Hun vet det, svarer jeg og lukker døra bak meg.
Jeg puster dypt inn. Det er litt kjøligere nå. Jeg går ned til veien, lukker den lave treporten bak meg og svinger opp veistubben mellom rekkehusene, tar stien gjennom skogen og kommer ut langs jordene til Haugen. Det er ingen her, ingen å vinke til. Sønnen til Haugen kunne ha kjørt forbi på traktoren, han kunne ha stoppet og vært hyggelig, spurt om jeg visste om det stedet der man kunne gjemme seg og se jentene bade nakne.
Men det er ingen her. Arild Haugen er atten og har bil. Da jeg var ute og syklet, satt han utenfor gatekjøkkenet og spiste. Escorten sto parkert ved siden av, lett henslengt og samtidig nøye utstudert, med hjulene på skrå.
Jeg følger stien langs jordet, gjennom furuskogen og opp på den lille kollen der bestefaren til Haugen ligger begravd. Litt ned i skråningen på baksiden er det en grop under noen busker der kan jeg sitte usett og betrakte verden som passerer nedenfor. Riksveien bukter seg som en lysegrå elv gjennom landskapet. Det er ingen jenter som bader nakne her, bare biler som passerer, men det er det stedet jeg vet om.
Jeg finner frem notisblokken og en penn fra jakkelommen. Jeg har kommet omtrent halvveis, jeg blar gjennom boka og ser på de sirlige kolonnene, bilnumrene til venstre og datoene til høyre. Noen steder er nummeret ikke helt komplett, det kan være på grunn av dårlig sikt, at bilen var skitten, et eller annet. Nå er det klart vær, gode forhold. Ikke det at jeg bryr meg. Jeg gjør ikke dette for samlingens skyld.
Det er ikke mange biler ute. Folk kjører til hverandre om ettermiddagen for å ordne ting eller spise hos hverandre. Så er det som om en kran er skrudd til: ikke mer trafikk. Folk sitter hjemme i stuene sine og ser på Søndagsrevyen, legger ansiktene i alvorlige folder og sier at verden er grusom mens de tar en ørliten slurk av kaffekoppen og føyer til at sannelig er kaffen varm. Det er utrolig hvor lenge kaffen holder seg varm.
Jeg ser for meg mor og far. Akkurat nå reiser de seg kanskje fra bordet. Kanskje de lurer på om Maren og jeg har det hyggelig, hva vi holder på med. Eller kanskje de ser på hverandre med undersøkende øyne og spør hverandre om det ikke er rart at når sønnen deres endelig skulle finne seg en kjæreste, at hun ikke var fra bygda her. Om de ikke snart skulle få treffe henne. Om hun ikke snart skulle komme hjem til dem og sitte i sittegruppen i stua og snakke lavt og sjelden om ingenting, nippe til en kopp kaffe og kommentere at den sannelig var varm.
Jeg har sittet en stund da jeg hører en bil. Jeg lurer på om det ikke er sønnen til Haugen, i Escorten, og når bilen kommer rundt svingen nedenfor meg og til venstre, ser jeg at jeg har rett, det er Arild Haugen i sin tomatrøde Escort. Det hviner i dekkene, og han bruker hele veibredden for å rette ut kurven. Det er det eldste trikset i den første boka. Alle kan det. Jeg husker nummeret hans utenat og noterer det på blokken sammen med dagens dato.
Idet jeg løfter blikket igjen er det noe som er galt. Jeg ser det nesten med en gang, bilen glir ikke jevnt og elegant tilbake i høyre fil for å forberede seg til venstresvingen som nærmer seg, den fortsetter bare rett fram.
Plutselig kjenner jeg en stille fryd. Men like plutselig kommer en følelse av skam. Ansiktet til Arild foran meg, med et selvsikkert smil idet han plasserer ballen på straffemerket og ber meg bøye meg ned, med hodet mellom knærne. Bare fordi han er eldre. Det er forresten noen år siden. Nå sitter han i en gammel bil og tankene farer gjennom hodet hans. Tenker han på meg? Selvfølgelig gjør han ikke det. Han tenker ikke, han er dødsens redd og i den redselen er det bare plass til ham selv. Svingen nærmer seg, den er krapp, tredje gir maks, han er nødt til å bremse, gjøre noe, kaste seg ut.
Arild Haugen bremser ikke. Han kaster seg ikke ut. Det eneste Arild rekker å gjøre, er å skru av motoren og sette giret i fri, spør ikke meg hvorfor han kommer på det. Bilen farer over asfalten, det er et sånt øyeblikk hvor man sier at tiden står stille eller en sky beveger seg foran solen, jeg kan ikke ta øynene fra den tomatrøde Escorten som ruller nesten lydløst mot veikanten, rett fram i svingen. Bare suset fra dekkene bryter stillheten.
Så plutselig lyden av kvister som brekker. Jeg reiser meg og følger bilen med blikket, den rydder sin egen vei, rett fram i svingen, en vei som tar av fra asfalten og blir til opprevet gress og brukne kvister og småtrær og så bare forsvinner i et hull i skogen.
Jeg lukker øynene, og mor og far dukker opp i hodet på meg igjen. Foran Dagsrevyen nå, mor og far i de gode stolene i stua, far med fjernkontrollen på armlenet og kaffekoppen i hånden, mor med en kopp te. Jeg glir inn i blikkene deres, fra de gode stolene og inn i tv-en, gjennom en kabel, ut i et kamera, og der, foran kamera, med ryggen til og med blikket vendt mot hullet i skogen, står jeg. Jeg kan nesten kjenne øynene deres studere ryggen min.
Jeg blir stående en stund og se mot skogkanten, venter på at Arild Haugen skal komme krypende ut, børste av seg granbar fra skuldrene og rette på luggen. Jeg skjønner jo at han ikke kommer.
Skråningen ned til veien er både lengre og mer humpete enn jeg trodde, og idet jeg står nede i grøfta, slår det meg at veier alltid ser større ut når man står ved siden av enn når man kjører på dem. Jeg går langs veien, rett fram i svingen.
Hullet i skogen er dypt. Bilen har ryddet en åpning på mange meter innover, og stoppet mot en stor gran. Treet er klemt inn mot førersetet, som om bilen egentlig ville kjøre forbi, men ble hengende igjen i noe seigt, som om den tråkket i en tyggegummi. Barken er flekket av. Det ligner et enormt sår som går helt inn til beinet, det nakne, hvite trevirket mot den røde lakken.
Lukten av bensin, jeg hadde ikke ventet meg den, jeg hadde ikke ventet meg lukt i det hele tatt, her lukter det en blanding av bensin og gummi og skog og noe mer, en blanding av alt dette eller noe nytt og fremmed, en farlig eim. Detaljene, alle de uendelig små bildene, barnålene på de forvridde dekkene, barken fra trærne omkring, jord, glassbiter, lyng, den vrengte klumpen av stål, setetrekkene som er flerret opp. Og hodet til Arild Haugen, i en unaturlig vinkel på toppen av halsen, håret i uorden, klærne, rattet, innholdet i bagasjerommet, en tørkerull og en flaske vindusrens.
Jeg går rundt bilen og ser hvordan energien er blitt dratt ut av den, treet som har presset seg inn og skjøvet motorblokken inn mot kupeen. Dørene er åpnet på gløtt og er plutselig altfor store, de kan aldri lukkes mer, de henger bakover som digre ører på en løpende hund.
Jeg kikker inn i kupeen gjennom det knuste vinduet i passasjerdøra. Bitte små glassbiter i samme størrelse ligger på gulvet og på bakken utenfor, bare noen få på setet. Jeg prøver døra, den glir tregt og knirker voldsomt, men jeg klarer å åpne den nok til å presse meg inn. Jeg feier bort glasset i setet med hånden og setter meg.
Jeg snur meg mot Arild. På hans siste tur i Escorten fikk jeg sitte på. Hodet hans henger mot skulderen, nesten ut av vinduet. Hendene holder om rattet, han slapp aldri rattet, det skal jeg si om noen spør, Arild var god sånn, det skal jeg si. Jeg ser ikke føttene hans, jeg kan ikke skjønne hvor de er, de er bare stukket inn et sted, under en masse bil, jeg ser nesten ikke beina hans i det hele tatt.
Radioen virker. Den spiller en sang som er overalt om dagen, en sang som like gjerne kunne vært luft. I hanskerommet finner jeg en pakke tyggegummi, jeg tar en i munnen og lurer på hvordan den smaker.
Idet jeg legger bakhodet mot nakkestøtten er mor og far der igjen, bak øyelokkene. Jeg ser mor sitte i stua med strikketøyet, far i bakgrunnen, inne på kjøkkenet, han rører med langsomme bevegelser i risgryten som har stått med vann i på benken. Han skjenker opp en kopp kaffe fra trakteren og går ut i stua til mor, setter seg og legger armen om skulderen hennes. Kanskje de skal se på Kveldsnytt.