Sykkelen

Jeg hadde pynta meg for å dra på teater senere på kvelden, men måtte innom Tøyen for å sjekke at broren min ikke var død. Det var varmt i luften. Så varmt at jeg ikke hadde på meg jakke da jeg syklet nedover Griffenfeldts gate, mens jeg blasta hiphop i Beats-hodetelefonene som fikk ørene til å svette. Den hvite, lange skjortekjolen min flagret i vinden og avslørte de sterke, pene bena mine, godt innsmurt i kokosolje. Skjortekjolen min var laget av lin. Lin ga meg en følelse av luksus. Bemidlet. Jeg både hater og elsker hvordan lin blir rynkete. Det er bare middelklassefolk som stryker klær. Og innvandrere. Middelklasseinnvandreren i meg tåler ikke rynkene. Jeg er sterk tilhenger av mottoet «Drink some coffee, put on some gangsta rap and handle shit». All rapmusikken jeg hørte på full guffe på denne tiden, ville senere gi meg tinnitus. Men det er for en annen historie. Jeg følte meg glamorøs der jeg syklet nedover gaten til The Game feat 50 Cent:

Hate it or love it, the underdog's on top
And I'm gon' shine, homie, until my heart stop

Som om jeg var the main character i en 90-talls actionfilm og ikke hovedpersonen i denne mørke, evig lange, depressive filmen som faktisk var mitt liv. Eller i hvert fall deler av det.

Han svarte ikke da jeg ringte på, men jeg var heldig, og en annen svakleddet person åpnet døra mens jeg stod og tenkte på hva min neste strategi skulle bli. Jeg kom meg opp til etasjen hans. Jeg banket rolig først, men endte med å hamre på døra som politi. Jeg humret da jeg tenkte at jeg banket på døra som purk, for Elijah fryktet ingen, spesielt ikke purk. Jeg så for meg, om han ikke var død, at han ville bli irritert over den høye, insisterende bankingen. Han kom endelig, sakte, men sikkert, og åpnet døren.

«Du er i live!» sa jeg.

«Yup», svarte han, med sitt vanlige skråsmil og verdensvante, dype blikk. Han så alt med en åpenhet og varme som var helt tullete – som om han i ett og samme sekund var et nyfødt barn og den viseste sjelen på planeten. Som om blikket hans var vårt ellevehundreogfemtiåttende verdensarvsted, et sted hvor folk kunne se ham i øynene og huske noe om seg selv, samtidig som de forstod noe om vår kollektive verdensarv. Dette blikket hadde jeg hele mitt liv vært fascinert av, men også vant med. Som om påminnelsen om at han var min, min eldste bror, min sjelevenn, fjernet noe av det spektakulære ved blikket hans.

Han flyttet på seg og stokken sin slik at jeg kunne komme inn i sosialboligen med den lange balkongen. Det var rart å tenke på at han var av den typen som alle familiene og de eldre menneskene i sosialboligene klagde på og fryktet å dele blokk med. Typen, men ikke akkurat han, for Elijah var alltid ekstremt hyggelig og behjelpelig, varm og snill, med de dype, kloke, mørke øynene – med blikket som gjorde at alle rundt ham alltid følte seg så trygge. Han hadde en spesiell evne til å gjemme sin farlige, impulsive persona langt, langt nede i dypet. Alle som møtte Elijah elsket ham. Snakket ham opp i skyene.

Leiligheten hans var typisk for etablerte jønkiser, som åpnet hjemmet sitt for alle de andre jønkisene. Et felles sted å sove, være, jønke og aller viktigst: lagre stæsj. Verdifullt stæsj. Så mange ting som du ikke skjønner verdien i, veit jønkiser at de kan omsette til noen kroner på gata. Akkurat denne varme dagen var leiligheten fylt til randen av drit, så jeg antok at han nylig hadde hatt storslagent besøk. Det var noe med den pent parkerte Meny-vogna i gangen som avslørte mengden av folk som hadde vært innom og mengden drit som var blitt lagt igjen. Med ham haltende bak meg gikk jeg inn i den store stua, som tok imot en magisk mengde dagslys nesten hele dagen. Jeg så meg rundt og erklærte at jeg håpet han skjønte at jeg, pent pynta som jeg var, ikke var der for å rydde. Han smilte:

«Kan du ikke se at jeg har gjort det?»

Vi harket begge to. Galgenhumoren hadde alltid vært som husholdningssaft hjemme hos oss og gjorde alt søtt. Han strakte armen elegant mot balkongen, jeg fulgte henvisningen og satte meg ut i sola. Han kom ut med et skittent syltetøyglass fylt med rød saft. Jeg nippet høflig mens jeg tenkte «æsj». Elijah var det eneste søskenet jeg hadde som jeg kunne sitte i stillhet sammen med, lenge, i ro. Uten at noe måtte utveksles, avleses eller analyseres. Kun oppleves, sammen. Vi hørte på barnelek i bakgården, kjente sola varme den lyse brunfargen vi delte. Av alle våre søsken var jeg og Elijah de lyseste. Det var en annen måte vi lignet hverandre på. På motsatt side av bakgården var vanlige leiligheter med vanlige mennesker som var delaktige i Tøyens gentrifiseringsreise. Men de fikk ikke like mye sol som dem på sosialbolig-siden. Det var noe med det som fikk meg til å smile.

Den fine balkongen var òg fylt til randen med drit. Øynene mine skannet den. Elijahs øyne fulgte med. Jeg så barnesykkelen som lente seg mot veggen.

«Jeg hadde tenkt å gi den til Amel», sa han, med ro og stolthet. Jeg så opp mot den blå himmelen. Prøvde å puste dypt, uten at han skulle merke hvor dypt jeg egentlig ville puste. Underbevisstheten min var alltid opptatt av å ikke påføre ham mer skam enn den jeg visste at han i edru øyeblikk allerede hadde, den skammen som kunne tatt livet av et mindre menneske. Jeg ba en stille bønn. Ba om styrke fra forfedrene mine, fra Gud, alle gudene, og GUD, og spurte: «Har den blitt bøffa i Oslo?»

«Nei, nei, nei, jeg var ikke på den jobben sjøl, men en av de som var, er en kompis av meg som jeg faktisk stoler på», sa han. «Den kommer fra distriktet.»

Jeg tenkte på den ungen som aldri ville få se sykkelen sin igjen, og ba til himmelen om at han kom fra en greit bemidla familie med mulighet til å kjøpe ham en ny en. Sykkelen var så god som ny, svartlakkert med fluorescerende grønne bokstaver og tjukke grønne piler. Jeg tenkte på storebroren min, som ville glede niesen sin, som selvfølgelig allerede hadde en sykkel, men ikke en onkel som brukte tid og energi på å glede henne. Jeg tenkte at jeg ville kunne gjøre opp karmapoengene, jeg ville kunne fikse det, ved å gi bort Amels sykkel til noen andre som trengte den, og dermed gi de to en mulighet til å bonde over noe fint. Så mange av familieminnene var av det motsatte slaget. Ikke fordi det ikke ofte skjedde fine ting for oss også, men fordi det er så mye enklere å huske på alt det vonde. Det er slik vi er programmert.

«Okei. Da blir hun glad.» Det var alt jeg sa.

Jeg så på klokka. Oppgaven min var utført. Han var i live. Hadde det til og med bra, virket det som. Det var på tide å komme seg på teater. Men Elijah hadde ikke vært tydelig, og nå sa han at han ville gi Amel sykkelen i dag. Klokka var halv seks, og Elijah hadde ennå ikke vært nede i byen for å hente metadontabletten sin. Utleveringsstedet med det ironiske navnet «24/7» stengte om en halvtime. Ved et regjeringsskifte eller et kommunalt skifte eller hva faens skifte som hadde skjedd, hadde det blitt bestemt at jønkiser ikke lenger skulle få ta med seg hjem brett med metadon som de kunne disponere selv. Av frykt for salg eller misbruk. Jeg tenkte på hvor hyppige og hvor latterlige de politiske skiftene i ruspolitikken var. Så mange bestemmelser som så totalt barnliggjorde jønkiser, og ikke minst undervurderte deres ekstreme viljestyrke og kreativitet når det gjelder å gjennomføre oppdraget å bli fjern. Slike bestemmelser gjorde det unødvendig vanskelig for jønkiser å organisere sine liv. Ingen av dem likte metadon, anyway. Det var et nødvendig onde. Elijah hadde mistet et ben ett år tidligere, fordi han hadde skutt så mye heroin i lysken at benet hadde blitt infisert. Da han ble lagt inn på sykehuset, nektet de å gi ham riktige doser med smertestillende, på det nivået som var nødvendig for at en mann som han skulle kjenne på noen som helst smertelindrende effekt. Det tvang ham til å rømme fra sykehuset før behandlingen var ferdig. Infeksjonen spredte seg. Ble til slutt sepsis. Elijah kunne ha dødd. Da vi fant ham igjen og fikk ham lagt inn på sykehuset for andre gang, var benet så pil råttent at de mente de ikke hadde noe annet valg enn å kutte det av under kneet. Moren vår hadde vært overbevist om at legene ville valgt en annen strategi dersom Elijah hadde vært et vanlig menneske. Det var liksom ikke nok tålmodighet eller ressurser til at de kunne brukes på en jønkis.

Jeg husker dagen jeg besøkte ham på sykehuset. Lukten av råttent kjøtt. Jeg hadde med Amel, som var fem år og hadde på seg en Elsa-kjole fra Frost. Jeg tok med Amel for å glede Elijah, men også for å normalisere alt som var, er. Kanskje også for å skremme henne litt. Plante noen frø om hvorfor det er viktig å holde seg unna rus. Amel holdt seg intuitivt på den siden av Elijah hvor det friske benet lå, mens jeg skulle bevise for meg selv og Elijah at jeg ikke var redd, og satte meg på råtten kjøtt-siden. Sa at lukten var nok til å konvertere meg til å bli vegetarianer. Vi harket. Jeg er fortsatt ikke vegetarianer.

Denne mannen måtte nå halte ned til byen, ned til Jønkis Paradise, én gang om dagen, for å få sin metadontablett, og ikke bli frista på vei til og fra Brugata.

«Faen. OK. Jeg tar med sykkelen nå, og du bare kommer deg av gårde til 24/7. Amel får håret sitt fletta i Storgata, Jeg sykler videre til teateret etter 24/7, du tar med sykkelen til henne, og sørger for at både hun og den kommer seg trygt på en trikk når hun er ferdig med håret, OK?»

Jeg er ekstremt god til å tenke klart når man må ordne logistikk på stående fot. Jeg er typen du ville hatt med deg i krigen, ved frontlinja. Lange, rolige tanker er mye vanskeligere for meg.

Vi kom oss raskt ut av leiligheten. Elijah rakk ikke å skifte klær. Jeg trillet barnesykkelen fra balkongen og ut til heisen. Det var bare oss to på vei nedover. Elijah så seg med en gang i speilet på bakveggen i heisen. Han hadde en blå Høyre-bøff (hvor fikk han den fra? En annen jobb? En valgkampstand? Er det billig å lage bøffer som merch? Er det bare Høyre som gjør det?) over de lange dreadsene, svarte, flekkete joggebukser og en bleknet og flekkete pikéskjorte. Han rettet og fikset på bøffen og skjorta. Plutselig så jeg det Elijah så når han så seg selv i speilet. Ikke det samfunnet så. Jeg så en mann som var verdt nok til å rette på klærne sine. De skitne klærne hans. Han så glimtet i sine egne øyne. I det øyeblikket ville jeg gråte. Kvele ham. Få en bjørneklem. Det kjentes som om jeg ikke fikk puste. Jeg presset alt det ned. Så i gulvet og tenkte stille for meg selv, i de få sekundene det tok fra fjerde etasje og ned til utgangen, at jeg aldri ville glemme dette øyeblikket. At jeg måtte forevige det. At jeg alltid ville se ham slik han så seg selv.

Ute på gata henta jeg min egen sykkel, som stod parkert utenfor barnehagen på Tøyen Torg. Barnehagen der de måtte plukke opp sprøytespisser tidlig på morgenen, før barna kom, fordi jønkisene brukte stedet som sitt eget. Men ikke Elijah, selvfølgelig ikke Elijah, jeg kunne aldri se for meg at Elijah var med på noe sånt. Mens jeg låste opp sykkelen, beordret jeg Elijah til å halte så fort han kunne til T-banen. Jeg trengte pustepausen. Han trengte tiden det tok. Så trillet jeg min egen sykkel og en bøffa barnesykkel over Tøyen Torg, mens den hvite skjortekjolen blafret i vinden. På sushisjappa på hjørnet satt min gode venninne Mia og familien hennes og spiste middag. Mia vinket og jeg svarte med å riste forsiktig på hodet, akkurat som i den scenen i Heat hvor Ashley Judd flytter på hånden der hun står på balkongen og ser på mannen sin, Val Kilmer, for å signalisere til ham at kåken er fylt med FBI og purk, og han skjønner med en gang at hun veit hvem han er, at han er kriminell, og han stikker av, never to be seen again. Mia skjønte òg med en gang hva signalet betydde. Mia var også en sånn man gjerne skulle hatt med seg i krigen. Selv om hun hadde vokst opp i gode kår, hadde hun hodet og blikket til en som ikke hadde gjort det.

Jeg stod på T-banen og følte meg så skamfull. Som om jeg hadde bøffa sykkelen selv. All glamouren var totalt borte der jeg stod som en kriminell. Jeg googlet raskt og fant ut at sykkelen var en standard sykkel man kunne kjøpe på hvilken som helst XXL. Jeg var usikker på om dette gjorde det bedre eller verre.

Vi kom oss til 24/7.

«Eyyyyyy Elijaaaaaaahhhhhhhh, feeeeeeeeet sykkkkeeeeeellllllll», sa en annen svakleddet fyr til broren min.

«Takk!» svarte Elijah, rakrygget og stolt, uten noe nasalitet.

«Jeeeeeeeg kaaaaan passe på deeeeen for deeeeeg om du treeeengeeeeeeer.»

«Går bra, jeg skal gi den til niesen min i dag.»

Magen min knøt seg mer sammen.

Elijah fikk sin tablett. Jeg syklet videre, følte meg utmattet, som mor, som søster, ikke lenger som the main character, linkjolen var rynkete. Elijah satte seg på barnesykkelen, som en stolt pirat, vinket meg avgårde og trillet mot Storgata, til sin niese, med stokken som åre. 

Jeg kom meg til teateret midt i byen og innså at jeg på et eller annet sted i løpet av den korte turen hadde greid å miste nøkkelen til sykkellåsen. Det var en ny lås, og jeg hadde ikke rukket å integrere nøkkelen i det store nøkkelknippet. Jeg kjente panikken og stresset øke, det var ikke lenge til forestillingen begynte. Jeg løp inn på teateret og fikk spurt en servitør om ikke jeg kunne parkere sykkelen i et bakrom, ingen lås, alle sykler blir bøffa osv., og min var en elegant rød, vintage Svithun-sykkel fra 1950-tallet som jeg hadde fått av kjæresten min i bursdagsgave, og som var populær på det stjålne sykkelmarkedet. Servitøren sa ja, og lettet løp jeg ut for å hente sykkelen. Men da jeg trillet den gjennom uteserveringen, reiste plutselig en blek, lubben fyr, med altfor frisert skjegg, kledd i helsvart for å skjule hvor lubben han egentlig var, seg opp bak sin bøtte med billige bobler.

«Hva i helvete er det du driver med?!» Han gikk hardt ut.

«Kom deg ut!! Kom deg vekk!»

«Men jeg har spurt om jeg fikk lov! Jeg har mistet nøkkelen til låsen, og jeg fikk lov!»

Jeg var allerede redusert, skamfull, liten, en del av Oslos underverden, så klar over at jeg ikke hørte til. Den rakryggede refleksen jeg skulle ha svart med, den som sa stolt, intellektuell svarting, kulturelite, var borte. Der var jeg, kun barnet, bare skjelett igjen, i en oversized, rynkete kjole, som om jeg lekte utkledning i de voksnes klær.

Han ristet på hodet, satte seg ned og la ut til sin flaue, men også lojale bordvenn om disse menneskene, osv., osv. Jeg forsøkte å fortelle historien til servitøren, og fikk noe sympati, men panikken i kroppen steg likevel mens servitøren lot meg parkere sykkelen på bakrommet hvor de ansatte henger fra seg jakkene. Panikken steg av sympatien jeg fikk, som jeg ikke følte jeg fortjente, og ikke på grunn av fyren med altfor frisert skjegg. Fuck ham.

Inne i teatersalen møtte jeg min venninne Natalie. Etter endt forestilling tok vi en drink. Da ringte telefonen. Det var Amel.

«HERREGUUUUUD, MAMMAAAAAAAA!!!! VET DU HVA SOM HAR SKJEDD!!!!!!??????!!! ONKEL ELIJAH KOM TIL SALONGEN MED EN SYKKEL TIL MEG!!!! EN NY SYKKEL MAMMA!!!!!»

Amel lo og trillet rundt seg selv i pur, ekstatisk glede. Som om hun ikke eide en sykkel fra før.

«Så utrolig fint, jenta mi. Så heldig du er.»

«JAAAA, MAMMAAAA, DEN ER SÅ FIN!!!! MED MASSE GIR!!!! OG HÅRET BLE FINT, OG DEN ER SÅ FIN!!!! JEG GLEDER MEEEG!!!!!»

«Så bra, elskling. Onkel Elijah hjelper deg på trikken, okei? Så sees vi senere.»

«Elsker deg.»

Jeg følte meg kvalm.

Så kom tekstmeldingen fra Elijah.

«Tusen takk, sistaluv! Det gjorde mye for å få meg til å føle meg bedre – men la meg fortelle deg, Amels reaksjon på sykkelen var mer og bedre enn jeg hadde våget å håpe på! 🙌🏾 🥰 Å yeah..! Glemte hva du kalte det showet – vær så snill og minn meg i ro og mak på hva det heter, okei? Kjærlighet til resten av gjengen din.😘»