To dikt

Sjøveien til India

Bildet ditt er falmet som et kart i antikvariatet, øyet over papiret
på bordet. Jeg har limt savnet som adresse på konvolutten.

Hør Lisa, så mye jeg har spunnet omkring det lille hodet ditt. De
gjennomsiktige neglene forsøkte å holde seg på plass.

Sølvmasken gjemte seg. Et dias mellom glassplater, svak puls
av grønne bølger bakenfor. Ligger latteren fortsatt i leppene, jeg

skulle for lenge siden søkt i mudder og blant salamanderegg.
Der jeg døser i gule striper av pollen, skygger på min vannhimmel.

Hvis jeg sover er det i villrede, fortell meg, er dette årstiden for
dvale. Når jeg kniper øynene sammen ser jeg finstemte streker

på rispapir som er åpnet for minner. Sjøveien til India. Alle dine lepper
oppsvulmet, kjønnet i begynnelsen av å lukke seg tilbake.

Energien er i nålens hode og i rittet som ikke kan hvile. Der du løper.
Kjevene mine slår og slår, det er et frastøtende lys innenfor.

Skygge

Denne skyggen er blå som en konvolutt. Den er smal som en rynke, hvit som lakenet du sov på. Jeg vil ikke du skal støtte deg til grå lapper av sorg. Var jeg deg, ville jeg løpe og falle og løpe videre, om jeg likevel var så liten at jeg snublet og falt og ble liggende i sprekken mellom gulvplankene. Jeg derimot, jeg er er for tung til å ta tak i bordet og vippe meg opp.