To kortprosatekster

ET SLAGS BALANSEPUNKT, eller rettere sagt en pause; ja, et opphold fra å tenke, fra å bevege seg fremover eller bakover, fra å snakke med noen og fra å se på noen, det var slik det kjentes idet bilen gled langsomt ned kirkebakken (hvor vi stod tilbake), sortlakkert gjennom snødrevet og videre mot svingen lenger nede, der den skulle forsvinne bak de nye kjedehusene, og hvor du ville bli borte for godt. Som sagt, et slags avbrekk fra alt mulig annet, et taust øyeblikk, overraskende nok fritt for tårer og gråt; heller bare et bilde, en fastfrosset situasjon å tenke tilbake på; omtrent som fotografiet jeg har av deg fra hytta, hvor du bestandig smiler, for alltid på vei ned mot brygga, til sommerens første bad.

***

EN BARHODET KVINNE har lagt seg ned på kne i nysnøen, forrest i drosjekøen, der den er på sitt bredeste, og hvor folk står lent opp mot hverandre og venter på det lysende skiltet, på den mørke bilen som skal komme og ta dem med hjem. Den sorte kåpen hennes, med pelslinningen og de store plastknappene, subber mot den hvite bakken. Hun brekker seg, og det er tydelig at konvulsjonene vokser i styrke; først bare en svak dirring, siden kraftigere: rykk og støt gjennom kroppen (liksom noe var holdt igjen inni henne, en verkesvulst, som har vokst og svellet gjennom hele arbeidsuken, og hun har sittet med den time etter time, i kontorlandskapet, i suset fra datamaskinene, i en eneste stor lengsel etter helgefri, etter fest og moro, og nå skal alt ut: en gulbrun, klumpete væske, lik en dårlig blandet pannekakerøre (aldri et helt godt resultat, de deigete lefsene som bobler opp mens de stekes, for til slutt å synke sammen og gi seg hen til varmen)). Men altså, forrest i køen, i langsomt fallende snø, som var hun føreren for et medtatt hundespann, lederdyret for hele flokken; og hodekastene og klynkingen var kallesignal til resten, for alle å legge seg ned på kne, midt i byen, over hjulspor og pølsepapir, og inngå i disse voldsomme krampene.