Utdrag fra Anatomi. Monotoni

Dominoeffekt.

Da jeg kommer hjem, er Lou fremdeles ute. Jeg går opp på rommet. Det surrer i hodet. Bare ett glass til, hadde jeg sagt, og så ble det hele flasken. Jeg liker å snakke med Holly. Hun er som en fisker som slenger ut snøret sitt, og jeg biter stadig på kroken. Jeg føler meg fri, åpen, ærlig og usensurert. Alt for kunstens skyld, selvfølgelig, for at Holly skal få malt det flammende blikket mitt. Vi lytter til hverandre og er i en situasjon hvor vi egentlig ikke trenger å prate, malerinnen og modellen, og dermed blir vi ustoppelige. Alt presset forsvinner, og vi skravler i vei. Tenker tanker vi aldri har tenkt før. En flaske whisky, det får man mot av, det blir man også idiot av. Sentimental.

Jeg begynner plutselig å sutre. Jeg er alene hjemme og gråter. Jeg vet ikke om det er fordi jeg er trist, eller full, eller kanskje jeg bare trenger noen som kan synge Byssan lull. Jeg prøver å drukne mine sorger. Jeg skulle ønske Lou og jeg kunne ødelegge hele menneskeheten og bare være oss to. Men det fungerer ikke. Vi trenger hverandre, men vi trenger også de andre. Et publikum. For eremitten eksisterer ikke før han er blitt sett, slik en følelse heller ikke eksisterer før den har fått et navn, eller en bok før den er blitt lest. Inntil det punktet er den bare en hypotese eller et potensial. Slik er det. Vi trenger noen som kan klappe oss på skulderen når det går oss ille og spytte oss i fjeset når det går oss godt. Vi trenger perspektiv, motstand, banaliteter, klisjeer og helt nye ideer. Vi trenger en scene å stå på og et stykke å gå på. Vi trenger hverandre.

Tragedien smerter meg i sin latterlighet, mens komedien gleder meg i sin elendighet. Jeg begynner å le. Jeg ønsker å le meg i hjel så jeg ikke lenger kan føle noen frykt. Sorgtårene blir til lattertårer. Deilige og varme over det kalde fjeset. Jeg vil ikke være passiv, jeg vil være sterk og uavhengig i min hjertesmerte, som en skillingsvise fremført i all sin smektende skjønnhet. Sårene mine er ikke grodd, men det er fordi jeg stadig pirker dem opp, studerer dem, beskriver dem ... Og hvorfor? Fordi det personlige er globalt, og det globale upersonlig. Alle er vi unike, og det er det som gjør oss så like.

Jeg retter meg i ryggen. Rakrygget og stolt fester jeg blikket på veggen, som et maleri. Siden kaster jeg meg mot den og skader meg selv. Men kroppen min er så avslappet, så løs, at jeg ikke kjenner noen pine. Jeg ser kulen og observerer den blå, lilla og gule fargen som er på vei, men føler ingenting. Nummen. Jeg setter meg ned på gulvet og trekker opp skjørtet, men for hvem? For en elsker jeg ikke elsker lenger? Eller for en mann som ligger i andres senger? For meg selv, kanskje?

Jeg springer ned på kjøkkenet og leter desperat etter mer alkohol. Oppdager en halvtom vodkaflaske. Åpner den. Jeg tenker på Elskeren. Elskeren og Marlene. Elskeren før Marlene. Jeg tenker på den elskeren jeg en gang elsket. Og i mitt tåpelige, nostalgiske, sentimentale og heroiske humør finner jeg frem den trådløse telefonen og slår nummeret hans. Det er midt på natten, men jeg bryr meg ikke. Jeg vil snakke med min elsker, min frelser, jeg vil se ham, ta ham i mine armer og tilbe ham. Vekke ham. Høre hans gretne og sløve stemme og le av ham.

Sub Rosa.

Jeg prøver å huske introduksjonen. Hva vi sa. Om vi sa noe. Jeg husker bare etterpå.

Marlene kler av seg. Helt uten videre. Mens vi spiser middag. Jeg ser på henne. Kroppen. Vi ser alle på henne: Elskeren, Lou og jeg. Hun gir oss ikke noe valg. Denne nærheten. Denne intimiteten. Den er tvunget på oss. Jeg konstaterer at brystvortene hennes er veldig store, på grensen til vulgære. Og jeg blir overrasket over hvor stive de kan bli. Jeg studerer kroppen hennes igjen. Tar på den, så vidt. Huden er hard, fast, ikke myk. Det overrasker meg. Denne grovheten ved berøringen, dette nesten mannlige. Jeg tar hånden hennes i min. Vi sammenligner hender. Hennes er tjukke, pløsete. Hun biter negler. Jeg vet ikke hva jeg skal si. Hendene hennes er stygge. Det glipper bare ut av meg. Hun trekker dem fort til seg igjen.

- Jeg mente ikke å ...

Jeg tar hånden hennes i min igjen. Hun lar det skje. Stemmen hennes blir annerledes, skjør. Hun påstår hun vil vite alt jeg husker. Uten restriksjoner. Jeg spør ikke hva, instinktivt, jeg forstår. Jeg forteller henne om klærne våre, at de var slengt over hele leiligheten. At vi gjorde det overalt. Elskeren og jeg. At vi var som ville dyr. Mens Lou så på. Men at vi holdt noe tilbake. At jeg bet meg i hånden for ikke å skrike. Jeg innrømmer at det bare økte opphisselsen. Jeg smugkikker bort på Marlene. Reaksjonen hennes. Ingen reaksjon. Hun står der, fri for sjalusi: ikke vakker, men tiltrekkende. Brystene hennes. Rumpa. Maskaraen som har rent nedover. Jo, det er noe ved Marlene. En slags overraskende form for frigjorthet. Jeg skjønner at Marlene er en intelligent jente som later som hun er dum. For det er lettere sånn. Da trenger hun ikke å bevise noe. Jeg kikker ut av vinduet: osten på himmelen, mannen i månen.

- Det er ikke så mange skyer på himmelen lenger, sier Lou.

- I morgen blir det fint vær, sier Elskeren.

- Det ser sånn ut, fortsetter jeg.

- Uværet har lagt seg, sier Marlene.

Jeg ruller meg inn i et pledd. Det er ikke det at jeg fryser, men jeg liker å ha noe rundt kroppen. Noe varmt. Noe som kan skjule kjønnet. For jeg har ikke på meg noe under skjørtet. Denne gangen heller. For gamle dagers skyld. For nostalgien. Men jeg føler meg ikke avslappet, passende. Det virker for opplagt. For desperat. Jeg krysser bena.

Marlene forteller at hun ikke er blyg lenger. At hun har posert naken for Elskeren, for andre. At hun er en muse, som meg, en maler, som Elskeren. Hun sier det slik, rett ut. Det er vakkert, måten hun sier det på. Elskeren forklarer at han liker den tyske aksenten hennes, at den minner ham om Romy Schneiders stemme, den som får alle franskmenn til å bli mo i knærne. Han erkjenner at han smelter. Jeg titter på Elskeren. På denne mannen som jeg ikke elsker lenger. Alle venter vi på det, at han skal si noe mer. At han skal bryte inn. At han tilføyer noe.

Han bekrefter:

- Det er sant, Marlene maler. Hun bruker mesteparten av fritiden sin på å stå over et speil og studere sin egen vagina. Hemmeligheten ligger der. I anatomien. I monotonien.

Han skuler bort på Lou. Vi ler. Vi begynner å bli fulle. Vi snakker ikke lenger om været. Om dette fenomenet som fyller tomrom mellom mennesker, som dreper stillheten. Jeg myser bort på dem: Elskeren og Marlene. Jeg legger merke til at han er sammen med en jente som er dobbelt så ung som ham, eller som han er dobbelt så gammel som. Jeg observerer: Ungdom. At menn er så opptatt av alder. Jeg blir furten. Utbryter:

- Du liker unge jenter, og når de blir eldre, interesserer de deg ikke lenger.

Elskeren innrømmer: ja, at det er sant. Han unnskylder seg ikke engang. Sier:

- Jeg drømte om å finne Kvinnen, hun som skulle være der bestandig, i livet mitt. Jeg har innbilt meg at jeg har funnet henne, mange ganger, trodde til og med en stund at det kanskje var deg, Vår, men jeg tok feil, hver eneste gang. Fra nå av kommer jeg til å gå fra kvinne til kvinne, helt til jeg ikke orker mer.

Jeg tenker: Hud. En hud som har levd, opplevd, som er blitt følt, befølt. Jeg tenker: Det kan også være vakkert. Jeg ser på Lou. Lou ser på Marlene. Jeg ser at Lou også liker henne. Hennes ungdom. Naivitet. At hun har en effekt på ham. Jeg ser at Lou blir varm i kinnene og drikker mer enn vanlig. Fortere. At han ler mer enn vanlig. Høyere. Atmosfæren blir tens, intens. Elskeren fyller opp glassene våre, og vi tenner en sigarett, alle på en gang: fire sigaretter. Ett minutts stillhet: En bil kjører på en lyktestolpe og krasjer. Marlene titter ut av vinduet og hyler. Folk går forbi. Stopper, snakker, glaner, glor. Jeg ber Marlene dra for gardinene. Jeg benytter sjansen til å dissekere henne med blikket, som en kniv. Jeg tror ikke at hun vet det, at hun merker det. Håret hennes er mørkerødt, nesten som vin. Jeg innbiller meg at hun har tatt en flaske og helt den over hodet sitt. Jeg stirrer på henne, og plutselig stirrer hun tilbake. Øyne i nakken, det finnes også, tenker jeg. Sakte begynner munnen hennes å skjelve og dras fra den ene siden til den andre, helt til to uimotståelige fortenner kommer til syne. Og deretter et vakkert smil. Latter. Hun ser på Lou, som ser på Elskeren, som ser på meg. Jeg fyller opp glassene våre med mer alkohol, mens Lou setter på Venus in furs med The Velvet Underground og Nico.

Jeg nipper til drinken min, tenner en røyk, så synger jeg med:

- … Kiss the boot of shiny, shiny leather. Shiny leather, in the dark. Tongue of thongs, the belt that does await you. Strike, dear mistress, and cure his heart ...

Marlene tar glasset sitt på styrten. Lou setter seg ved siden av henne, mens Elskeren flytter seg nærmere meg.

Den forrådte. Forræderen.

Jeg holder Marlene i hånden mens vi går nedover Hyde Park. Vi prøver desperat å komme hverandre nær. Finne en form for samhørighet.

Hun sier:

- Jeg skulle ønske jeg fremdels var et barn, et foster. For når jeg tenker på min mors livmor, er det alltid med nostalgi. Jeg skulle ønske jeg kunne gå tilbake dit, til varmen og mørket. Jeg ble født, tror jeg, jeg er nesten sikker på dette, at jeg ble født med en dyp form for melankoli. En slags svimmelhet. Hun sier også: - Det er slike ting som har gjort det vanskelig for meg å være til stede i min egen tilværelse. Jeg nikker forståelsesfullt. Holder den pløsete hånden hennes hardere. Vil ikke at hun skal føle seg ensom sammen med meg.

- Kommer dere! roper mennene.

- Ja da! roper vi tilbake.

Men vi går langsomt, nyter denne femininiteten som vi deler og som de bare kan få et lite innblikk i. Det er så sjelden: harmoni mellom kjønnene. Vi går forbi en stein. Jeg smiler. Hun spør meg hvorfor. Jeg viser henne steinen og lurer på om hun synes den er stor?

- Nei, ikke noe utenom det vanlige, sier hun.

Jeg forteller at jeg kjente noen som elsket bak den steinen. Jeg forklarer at de var så forelsket at de trodde ingen kunne se dem.

- Hvem var de, spør hun og fniser litt.

- Det er ikke viktig, sier jeg og rødmer. - Det er noe som ikke angår deg.

Hun skjønner ikke helt, men er fornuftig nok til ikke å grave.

- Skal vi ta dem igjen? foreslår hun bare da.

- Hvis du vil.

Lou og Elskeren sitter på en benk lenger fremme og venter på oss. Et par ekorn hopper i trærne bak dem, leker. Marlene springer mot Elskeren, kysser ham, stryker ham over håret og hvisker noe som gjør at han smiler. Så går hun over til Lou og setter seg på fanget hans. Utbryter:

- Jeg er en liten jente som piller seg i nesen i mørket på rommet sitt og smører klysen under madrassen.

De ler. Mennene.

- You’re such a naughty girl, repliserer de på engelsk.

Jeg har lyst til å ta fingrene nedover ryggen hennes og ripe den opp, lage lange, såre merker. Men jeg gjør ingenting, bare ler jeg også. Helt til jeg er den eneste. De andre ble plutselig stille, alvorlige. Marlene ruller en sigarett til Lou, tenner den og gir den til ham.

Han tar et trekk og sier:

- Alle visste hvem jeg var. At jeg var den forrådte ektemannen. Et så lite sted ved sjøen. Det var vanskelig. Jeg mener, det var vanskelig å bo på et så lite sted. Han ser på Elskeren, på Marlene, men ikke på meg. - At de elsket hverandre, det måtte en være blind for å ignorere. Det var derfor vi flyttet til London. Han tar flere trekk av røyken. Marlene, den urolige, blir urørlig. Elskeren og jeg blir stille, stive. Lou søker meg med øynene, fortsetter: - Forholdet vårt kan bare overleve i en stor by, i en hovedstad, i en by med asfalt og støy, med rot og skrot og et ustoppelig folkemylder. Jeg nikker. Det er sant. Jeg ønsker å tilføye noe, men Lou er ikke ferdig, og innen han er det, kommer jeg til å ha glemt tankerekken min. Han forklarer: - Å falle, la seg forfalle, i vissheten om at kjærligheten er et fenomen av porselen, er noe jeg vil gjøre uten å bli observert, dissekert, lobotomert ... uten medlidenhet. Jeg vil leve mine historier i fred. Derfor: I en by som dette, og bare i en by som dette, kan jeg være den forrådte, kan jeg være forræderen.