Utkast til utdrag fra ny roman

Anja fant annonsen for torpet på baksiden av et magasin på jobb. Hun dro tidlig hjem, Ivar satt med Lotte på kisten i gangen og tok på henne vinddressen, Anja rakte ham bladet og pekte. Bildet var lite, huset var rødt med hvite karmer, og det var en mindre, rød bygning i bakgrunnen. Man kunne ikke se innsjøen på bildet, det var ikke mye man kunne se. Anja så for seg utendørs oppvask i en sinkbalje, stabler med ved, blasse filleryer, markblomster i en blikkopp, kjøkkenredskaper hengende fra kroker på panelveggen. Ivar satte Lotte ned, hun krabbet over gulvet med dressen halvveis på, og han spurte hvor Östra Silen var. Anja holdt allerede ikke ut tanken på ikke å få det. Når hun virkelig ville noe, kunne den viljen bre seg og vokse og fylle hele bevisstheten hennes. Hun visste at den viljen kunne være ødeleggende i et forhold, men den var også årsaken til at ting skjedde og ble gjort, noe et forhold var avhengig av. Anja løftet ansiktet mot Ivar og prøvde å se ut som en som tok på seg mer skyld enn hun gjorde og angret en hel del, og samtidig som en som hadde sårbarheter han ennå ikke hadde funnet ut av.

 

Åtte år senere gikk Ivar og Anja fra hverandre. Den dagen det ble slutt, hadde de reddet seg inn på en kafé fra en regnskur, og Anja hadde bestilt en cortado som ikke kom. Ivar tok opp noe som hadde skjedd fredagen før, som Anja trodde de var ferdig med. Han så på henne med et uttrykk som inneholdt alt han anklaget og beskyldte henne for, alle hans skuffelser og uinnfridde lengsler gjennom de nesten tolv årene de hadde vært sammen. Han hadde et sår med skorpe over i munnviken, fukten skinte under skorpen. Hele tiden var en flik av Anjas oppmerksomhet vendt bakover og til venstre mot cortadoen som ikke kom. Ivars sko i semsket skinn var mørke av regnet. Så kom cortadoen. Mannen ved nabobordet klappet igjen laptopen, løftet koppen sin og tømte den, og så ble han sittende foran den lukkede laptopen og den tomme koppen, i kanskje femten sekunder, før han reiste seg og gikk fort ut døra. To kvinner i flagrende plagg og med vått hår kom inn, ansiktene koplet sammen i en samtale – megetsigende, vesentlig. Så skinte sola inn gjennom alt det våte, det blinket i Ivars teskje. De var ikke lenger et par, de hadde gjort det slutt. En av dem hadde lansert muligheten, og den andre hadde ikke protestert, og mer skulle ikke til. Anja tenkte på barna, og middag, og om det var noe enkelt hun kunne lage før Lottes fotballtrening, om Tuva kom hjem til middag eller hva, og hvem som skulle hente Falk. Ivar spurte om de skulle gå. Anja ba om regningen. En servitør med lilla hanekam kom og la regningen foran Ivar.

Ivar gransket den.

«Tre hundre og tjueseks», sa han. «Det står to glass champagne på regningen.»

Han ga lappen til Anja, og hun så på den. Hun gjorde servitøren oppmerksom på at de hadde fått regning på noe de ikke hadde fått – ikke hadde bestilt, heller. Servitøren beklaget, hun sa «sorry», og at hun skulle sjekke. Mens jeg reagerer og handler raskt, tenkte Anja, sitter Ivar bare og venter på at noen andre skal ordne opp. Ivar gned leppene mot hverandre og dunket pekefingerneglen sakte mot bordplaten mens de ventet på den riktige regningen. Ordet avskjedskyss runget i Anjas hode, det ville bli umulig på grunn av munnsåret.

Alt var vått etter regnet, vått og skinnende i sollyset som bredte seg gult overalt, asfalten og de parkerte bilene glitret. På vei hjem så de en dyvåt golden retriever. Hun merket at Ivar så på henne, men hun snudde seg ikke mot ham, hun tenkte først at hun ville begynne å hulkegråte, men hun skjønte at det hun var redd for, var å bryte ut i et smil, som kom av forvirring og usikkerhet, men som det ville være upassende og umulig å forklare, eller i hvert fall ønsket hun ikke den nærheten og fortroligheten med ham nå, og kanskje var det det som var problemet, hun hadde ikke ønsket å bli forstått av ham på flere år.

Barna ønsket seg så veldig en hund.

«Vi har så fine barn», sa Anja.

«Jeg er så lei meg», sa Ivar. «Veldig fine barn, alle tre.»

Tuva er ikke hans, men han har vært som en far for henne.

«Jeg er også lei meg», sa Anja.

Noen uker etter så Anja servitøren på Karl Johan. Hun kjente henne igjen på grunn av hanekammen og de store puppene, den rare androgyne kombinasjonen av det rebelske og det moderlige. På kafeen hadde hun hatt en rutete bluse med puffermer som forsterket det kvinnelige, på Karl Johan hadde hun en hvit herreskjorte. Hanekammen like strunk. Anja leide Falk i den ene hånden og holdt en pose med hobbysaker i den andre, plastperler, perlebrett, silkepapir, og en pose med dvd-er og puslespill, alt som skulle gjøre barnehelga hun hadde foran seg, fin.

 

Bruddet kunne like gjerne vært utsatt: om Anja ikke hadde startet i ny jobb. Om Ivar ikke hadde begynt å jogge. Om Falk ikke like før helt plutselig hadde sluttet å tisse i senga – han begynte igjen etter noen uker – om Tuva allerede da hadde fått problemer med å sovne om kvelden, og om de ikke hadde hatt så god kontroll over økonomien som de hadde, med et helt overkommelig lån og stadig økende egenkapital. Om cortadoen ikke hadde vært forsinket. Anja hadde en oppfatning av at både hun og Ivar imøteså endringer på dette tidspunktet, nye tider. De hadde hatt lite å bekymre seg over. Det hvilte noe sunt og trygt over familien, Anja trodde alle ville tåle en påkjenning, og klare seg.

 

Kirsebærtreet er i full blomst. Nesten hele tunet er opplyst av sol da Anja og Pål kommer kjørende, bortsett fra skyggen fra kirsebærtreet og den korte skyggen fra uthuset. Langs uthusveggen prøvde Anja en gang å plante stikkelsbær- og ripsbusker, et ikke så vellykket prosjekt, det tok flere år før det kom bær på dem, og ingen av barna likte dem, for sure.

«Wow, fancy bil», sier Pål, «er det Ivars?» Han har parkert ved siden av den, en blank, svart, lav sak.

«Den må være Solveigs», sier Anja.

De går ut av bilen. De har begge på seg solbriller, de smiler til hverandre over biltaket, straks kommer den lille hunden til Solveig og Ivar løpende på korte bein, Astor. Pål setter seg på huk og klapper den, han tar av seg solbrillene, han har det søvnige og sexy blikket med halvåpne øyne mens han sitter og godsnakker og kjæler med hunden, under kirsebærtreet med blader og blomster som rister ytterst på alle kvistene så solflekkene danser over mannen og hunden. Nå roper Ivar fra verandaen. Han står og lener seg mot rekkverket, med all sin trygghet i seg selv, han er god i alle mulige sosiale situasjoner, og det respekterer hun ham for, og har ofte følt en evig uoppgjort takknemlighetsgjeld for. Han slipper taket i gelenderet og traver ned trappa og er Ivar i hele sitt vesen. Hver gang de treffes, den blandingen av motvillig gjenkjennelse og tap. Noe hun ville ha, og så ikke ville ha lenger, og så mistet. Pål tar bagen ut av bilen, smeller igjen døra og legger bilnøkkelen i lomma. Anja ser bønnfallende inn i ryggen hans, bær dette videre, fullfør det, ikke gjør noen feil, ikke la det briste. Hun er klam etter bilturen, hun drar blusen løs fra ryggen, trekker i linningen på buksa. De to mennene tar hverandre i hånden, og hun er lettet over at de ikke klemmer. Så mye høyere Pål er enn Ivar, så mye kraftigere, så mye større øyne og munn han har, og tettere skjeggvekst og større hender. Det har blitt helt grønt, tunet og skogen og åkeren. Så klemmer Ivar Anja.

Falk sitter i en stol med beina opptrukket og spiller på mobilen. Solveig står stødig, en arm på tvers over magen, hun er oppmerksom, henvendt, rolig, uten smykker, med hud det ser ut som aldri blir brun.

«Jeg begynner å tåle henne», sa Lotte etter bare noen uker, og en stund etter det igjen: «Jeg elsker henne. Hun lager de besteste hamburgerne.» Det var en familiespøk, Falk sa «besteste» da han var liten. Du er den besteste mammaen. Det var den besteste dagen i mitt liv.

Nå har Solveig og Ivar vært sammen i over tre år. Anja kjenner ikke lenger Ivars hverdag. Hun vet ikke om han fremdeles kan sitte og se en hel sesong i strekk av en tv-serie han har sett før, og om han fortsatt skammer seg og får tomhetsfølelse etterpå, om han fremdeles spiser havreknekkebrød med blue castello til frokost og bruker H-melk i traktekaffen, om han tisser med åpen dør, sover på ryggen med armene over hodet som en baby, spiser melkesjokolade blandet med peanøtter om kveldene. Han kunne stoppe opp på kjøkkengulvet og klype seg selv i magen og si undrende: «Jeg blir jo tjukkere ...» Han ble fra seg av åpne skapdører og at Anja tok av seg sokkene i sofaen når hun lå og leste, og lot dem bli liggende.

Ivar og Anja eier fremdeles torpet sammen. Det kjennes voksent og besinnet å klare et slikt samarbeid, en stor mengde varme og raushet mellom dem, det var en utfordring det var godt å fokusere på når så mye mellom dem var fryktelig, helt forferdelig. Anja kunne føle at hun hadde visst, og for alltid visste, alt om Ivar, og at det var en følelse hun aldri kom til å bli kvitt. Mer enn han visste selv, og også mer enn hun var bevisst på at hun visste, at de var sammenvevd og sammenfiltret på uløselige måter, og at det de gjorde da de flyttet fra hverandre, var så brutalt og så omveltende at de umulig kunne ha tatt omfanget av det innover seg og kanskje aldri kom til å gjøre det, og hun kunne tenke at det var derfor de i en periode måtte såre hverandre så hardt som de gjorde; alt annet enn vondt var mer smertefullt enn det vonde, alt godt måtte vendes til vondt, til alt lettet, litt. Så de beholdt torpet, sammen. De fortalte det til ungene med andakt, vi skal beholde torpet, både mamma og pappa er glad i torpet, vi skal fortsette å eie det sammen. Og kanskje kan vi være der sammen alle sammen av og til? På det tidspunktet kjente Anja en omfattende godhet for Ivar ispedd små stikk av dyp motvilje. Lottes ansikt fortrakk seg. «Det er så mye mygg der», sa hun.

 

Falk ser så vidt opp da Pål og Anja kommer opp på verandaen. Han har hvite, glatte legger og knær helt uten skrubbsår. Anja rufser ham i håret, og han ser skrått opp på henne og smiler, og så ned på skjermen igjen.

«Hei, Falk», sier Pål. «Takk for sist!» Et kjapt gløtt opp igjen og et like kjapt nikk.

«Du kan jo hilse», sier Solveig til ham, før Anja rekker å si noe.

Solveig har bomullsmykt hår, som fugledun i nakken. Hun stryker hånden gjennom det, og det faller fram over pannen igjen. Lang lugg, helt kort på sidene og i nakken. Små sølvkuler i ørene.

«Er du klar for dugnad?» sier Pål til Falk.

«Skal jeg være med?» sier Falk og ser opp på Anja.

Ivar setter asjetter utover på en rutete duk hun ikke har sett før.

«Alt bra?» sier han mens han justerer avstanden.

Hele tiden tasser Astor mellom alle bein og stol- og bordbein på verandaen, fram og tilbake.

«Alt bra», sier Anja. «Vi kom litt senere enn tenkt.»

«Det går bra, vi har hele dagen på oss», sier Ivar, «og i morgen også. Det er ikke så lenge siden ungene sto opp.»

«Når skal vi spise vafler?» sier Falk.

«Men Lotte har vært i kjempegodt humør», sier Ivar. «Hun og Solveig har stekt vafler. Sunne havrevafler fra Mat og helse.»

«Haha, så bra», sier Anja.

Han spør om hun har tatt det første badet, og det har hun. Hun og Pål vinterbadet allerede i mars.

«Vi tok et kveldsbad i går, faktisk», sier Ivar, «men det var bare Solveig og jeg som var uti.»

Pål har gått inn. Anja ser Lotte gjennom kjøkkenvinduet, hun åpner en skapdør og ser etter noe.

«Solveig får Lotte med på det meste», sier Ivar.

«Så bra», sier Anja.

«Ja. Hun er mye mindre sur mot Solveig enn mot meg.»

To labber mot låret og en våt tunge i hånden, Anja rykker den til seg. Ivar ler.

«Han er innpåsliten», sier han.

Anja setter seg på huk og klør hunden bak øret. Den har så stri pels. Det er ikke en hund det er fristende å kose med, den er liten og kompakt, og med denne strie pelsen, og den er stresset og hektisk og helt uten ro. Runde, oppsperrede øyne. Anja trodde ikke det var en sånn hund barna hadde ønsket seg.

«Hvordan var badetemperaturen?» sier hun.

«Skal jeg tippe», sier Ivar, «så vil jeg si sånn sytten–atten, kanskje.»

Lotte og Solveig snakker sammen der inne.

«Det begynner å hjelpe da», sier Ivar.

Så har de øyekontakt, det varer ikke lenge. Sammen med Ivar får Anja den følelsen av å være gjennomlyst og gjennomblåst, en tom tønne, uinteressant og uinteressert, alltid lett beklemt, en mild og evig bondeanger, over alt som er fint og alt som er stygt. Når hun er med Pål, derimot, er hun i en konstant presentasjon av livet sitt og fortiden sin, alt vil hun dele med Pål. Det er ikke så mye hun skammer seg over, det er ikke mye hun holder igjen. Hun prater i vei, ganske grenseløs innimellom, i troen på at alt blir vakkert og vesentlig og godt når det skjer mellom ham og henne. I øyeblikket tror hun også at alle egenskapene og handlingene er vakre og vesentlige i seg selv, og gode. Hun vil han skal vite alt om henne, og at alt skal vekke fascinasjon og ømhet og kjærlighet hos ham, og hun vil gi det samme tilbake.

Første gang Anja hadde med Pål til torpet, var i mars. Han var entusiastisk, han elsket gamle hus, han hadde alltid drømt om et hus på landet, han hadde en egen glede av å tisse ute, der han fant det for godt, blant annet fra verandaen og ned i buskene. Anja tenkte fort på urinlukten når sola skinte, så ikke mer. Ivar og Falk hadde et eget tissested, der og ingen andre steder fikk de tisse, på skrå bakenfor uthuset, Anja ville ikke ha tissing overalt. Med Pål var alt både sjarmerende og sexy, også den voksne mannen som sto og tisset utover det vinterbrune gresset. Herregud, så fint det var. Så fine dager de hadde. De hadde begge fire dager uten barn og hadde tatt seg fri fra jobb. De lå sammen på den grove strieaktige sofaen, og på skumgummimadrassen i senga, og flere andre steder. De henga seg til å betrakte en vintersløv husflue de hadde stengt inne i et opp ned vinglass, alt var dirrende eller eksploderende av mening, eller av lyst, lyst på livet og alt det innebar og inneholdt. Hun følte at hun omsider var i ferd med å starte livet for alvor, nå staket kursen seg ut. Allerede nå forekommer de følelsene henne å være litt umodne eller komiske, men det tenker hun med en viss ømhet for seg selv, eller i hvert fall overbærenhet. De snakket ikke om en framtid med barna da. Anja spurte ikke om han trodde Linnea og Nora ville like torpet. Hun spurte ikke om han så for seg at de en gang skulle flytte sammen med alle barna – fem til sammen. Den siste kvelden begynte det å regne. De var på vei ned for å bade, selv om det hadde vært frost om natta, men plutselig øste det ned. De ble sittende under taket på verandaen i morgenkåpe og gummistøvler mens det pøste ned over tunet.

«Hvor lenge tror du dette varer?» sa Pål.

«Jeg vet ikke», sa Anja. «Jeg håper det går over snart så vi får tatt badet vårt.»

«Åh», sa han. «Jeg mente dette forholdet.»

«Åh», sa hun.

De lo. Så kysset de.

Så avtok regnet. Anja lette etter ord.

«Lenge, håper jeg», sa hun.

«Lenge, lenge», hvisket han mot tinningen hennes. «For alltid.»

Hun var så glad, og flau, og opprømt, hun følte seg som åtte, sytten og sekstifem år, og prisgitt alle de livstilstandene uten særlig mulighet for vurdering og besinnelse.

 

Solveig kommer ut og setter fra seg rømme og syltetøy og sukker, Pål kommer etter med presskannen med kaffe. Det er noe ved Solveig Anja liker, hun minner henne om en kvinnelig fotballtrener Lotte hadde en gang, som het Kjersti. Hun sa det til Ivar en gang, og det så ut som Ivar tok det som en subtil fornærmelse, men det var absolutt ikke sånn hun mente det.

Pål kommer bak henne og tar rundt henne.

«Det er et fint sted dere har her», sier Pål til Ivar mens han står sånn og holder rundt Anja.

Ivar trekker pusten.

«Ja. Vi liker det», sier han. «Men det er en del å gjøre med det. Jeg syntes liksom vi nettopp hadde malt det. Og så må det males igjen.»

«Det er faktisk tolv år siden», sier Anja. «Den første sommeren.»

«Tolv år er ingenting», sier Ivar og peker mot Lotte som kommer ut døra. Håret hennes er fett, det blir fett med en gang. Tolv år er et hav av tid, og et lite sveip. Pål slipper taket i Anja, Lotte kommer bort til henne og legger armene rundt halsen hennes.

«Mamma», sier hun. Og så godt det er å få Lottes hengivenhet, den er uforutsigbar og lunefull. Hun er tretten, har fått kviser i panna og en trang til å kontrollere følelsene sine, det er et stort apparat å forstå og forvalte, hun transformerer følelser hun ikke vil ha, til følelser hun vil ha, hun løper ikke lenger rasende ut av rommet, men bærer frustrasjon og krenkelse med større verdighet, til alt kollapser og velter ut på tidspunkter og måter som der og da er vanskelig for utenforstående å begripe. Innimellom knekker hun sammen i hengivenhet og behov for kroppskontakt, og i løpet av ti sekunder kompenserer det for all motviljen og all likegyldigheten og all den tydelig erklærte uavhengigheten, når hun vil ha klem, vil holdes rundt, vil fortelle og fortelle.

«Er dette egentlig ordentlige vafler?» sier Falk.

«Har du savnet meg», sier hun til Lotte.

«Helt forferdelig», sier hun. Anja kysser henne på øret og trekker inn lukten av udusjet tenåring og stekeos.

Da Lotte fikk høre om fellesdugnaden, sa hun iskaldt: «Jeg fatter ikke hvorfor dere skal komme, jeg fatter ikke hvorfor du og pappa skal blande dere.» Hun hadde hevede øyebryn, et sarkastisk halvsmil. «Dere hater jo hverandre, kan dere ikke bare fortsette med det?» Anja ble helt på gråten av en sånn beskyldning, hun klarte nesten ikke snakke. «Det gjør vi vel ikke», sa hun. «Det har vi vel aldri gjort.» «Ha ha!» sa Lotte.

«Vi sov så godt», sier Solveig til Anja, det er nesten som å snakke om været, og samtidig slår opplysningen Anja som privat.

«Jeg også», sier Lotte. «Jeg sovnet med en gang. Det er så stille her.»

«Det smaker ikke som vanlige vafler», sier Falk.

«Men Falk», sier Solveig, «har noen sagt at du kan forsyne deg? Det er kjempegode vafler som Lotte har stekt.»

Pål ser på veggen bak seg, stryker hånden over den blasse, knudrete malingen.

«Linoljemaling», sier han. «Det er egentlig noe dritt.»

«Falurød», sier Ivar.

«Fint, da», sier Pål. «Men fordømt mye arbeid med linoljemaling.»

«Er dette egentlig vafler?» sier Falk til Lotte.

«Hm», sier Lotte og bøyer seg over vaffelfatet. «Det ligner på vafler, det lukter som vafler, smaker vafler ... ja jeg tror sannelig det er vafler!» 

I dag våknet hun av at Pål tok rundt henne og trakk henne inntil seg, et søvnig sprak av lykke, sol spilte over underarmen hans.

«Jeg har med høytrykksspyler», sier Ivar. «Den gjør kanskje skrapejobben mindre.»

«Til veggen?» sier Pål. «Jeg ville nok ikke spylt veggen.»

«Nei?» sier Ivar. «Jeg tenkte vanntrykket ville få malingen til å løsne? Det er en så sinnssyk jobb å skrape løs den linoljemalingen.»

«Nei, det går ikke», sier Pål. «Da vil vi ikke kunne male på minst en uke. Treverket blir vått. Det kan trenge gjennom til isolasjonen også.»

«Nettopp», sier Ivar. «Nettopp. Da blir det børste og skrape.»

Ansiktet hans ser ut som noe fra barne-tv, fromt og enfoldig.

«Jeg bare lurer på om vi burde tatt en øl før vi begynner», sier Ivar.

Pål nikker hektisk på hodet.

«Ja», sier han, «ja.»

Solveig snur seg og ser på Anja. «Ivar kjøpte favorittvinen din på Systembolaget i går», sier hun.

Næh, holdt Anja på å si.

«Sancerre», sa Solveig.

«Å, ah», sier Anja. Hun kommer ikke på noe mer, smiler takknemlig.

 

Ivar og Pål på husveggen. Ivars skrapelyder er korte og tette, Påls lengre drag. De befinner seg i diagonalt motsatte ender av veggen, Ivar øverst på stigen i venstre hjørne, Pål nederst i høyre. Den avskrapte rødmalingen ligger i et dryss over gresset. Anja går over tunet og bort til verktøykassa og henter seg en skrape selv. Hun stopper under kirsebærtreet, ser opp i trekronen over seg, som å stå under blonder og kniplinger.

Ivar likte ikke automatiske kaffemaskiner. Han likte ikke krim, og ikke McDonald’s, og ikke fiskeboller i hvit saus. Han likte ikke at barna spiste usunne frokostblandinger eller var for mye på skjerm. Han var engstelig da de skulle begynne å gå alene hjem fra skolen. Han hadde dårlig arbeidsdisiplin, noe som var problematisk for en frilanser. Han var glad i øl, glad i å gå på kino, glad i å være sammen med Anja, glad i å kline, glad i sex, selv om det avtok med årene. Han er en fantastisk far, og en fantastisk stefar for Tuva. Tuva liker heller ikke automatiske kaffemaskiner eller McDonald’s. Hun er vegetarianer, og det vurderer Lotte også å bli, det vil si hun har gjort noen forsøk, men hun har arvet Ivars svake viljestyrke. Sammenlignet med søstrene sine er Falk så enkel, så lite uutgrunnelig, som en valp som hele tiden må styres i riktig retning, men lettstyrt, uten fantasi til å gjøre noe som ville overraske noen veldig.

Ivar er i ferd med å flytte stigen til høyre, han holder den oppreist, den vaier når han lar enden slippe bakken, Anja går bort og tar tak på andre siden. Blikkene deres møtes, han trekker øyebrynene lett opp, og hun gjør det samme, uten å vite noe om hva det skal bety. Ivar klatrer opp, setter skrapen mot panelet. Anja setter i gang å skrape midt på veggen. Nå er det Pål som skraper kort og fort og Ivar langt og sakte.

 

(...)

 

Solveig bærer en helstekt indrefilet på en fjøl opp fra grillen. Pål har rødmaling på hendene, han har skiftet til en skjorte med oppbrettede ermer og shorts.

«Tror du det er nok stekt?» sier Ivar.

«Du får endestykkene om det er for rått», sier Solveig, «det er ingen andre enn deg som vil ha det gjennomstekt.»

«Ikke sant!» sier Anja.

«Selv Falk liker det rosa», sier Solveig.

Solveig skjærer opp kjøttet. Det har en fin rosa flate, blodfarget væske renner ut over fjøla.

«Den ser vel bra ut», sier hun.

«Perfekt», sier Anja.

Ivar har laget fransk potetsalat. Han har skåret kokte poteter i biter og blandet dem med rødløk og kapers og helt over en dressing av olje og eddik.

Anja tar en slurk av vinen, samtidig som Solveig tar en slurk av sitt glass, og det er som om noe mangler, som om de har glemt å skåle, for noe, men hva, og at de begge blir bevisst på det, men at det er for sent.

Falk strekker seg over bordet etter en pølse, Ivar stopper ham med hånden mot brystkassen og tar en pølse og gir den til ham.

Anja forsyner seg av Ivars franske potetsalat og sender den videre. Potetene er for mye kokt og litt melne, det er for lite rødløk og for mye kapers, den er for salt og hadde trengt litt mer syre.

«Ketsjup», sier Falk, «kan noen sende meg ketsjupen?»

I vinter var Anja bedt på middag hos Solveig og Ivar, Tuva også, det var før Pål var offisiell. Ivar hadde laget kamskjell med spinat og pasta, og Tuva utbrøt med entusiasmen hun har fått tilbake etter de tunge tenårene: «Herregud! Du er jo egentlig en fantastisk kokk, Ivar, jeg fatter ikke at du har lagd så lite mat som du har gjort gjennom livet, mamma skulle sluppet deg mye mer til.» Anja lo, løftet hodet og så fra den ene til den andre. «Takk!» sa Ivar høyt.

«Er dere fornøyd med dagens dont?» sier Solveig.

«Jeg syns vi kom langt», sier Ivar. «Vi begynner å male i morgen, så tar vi den siste veggen senere, armen min kommer til å være ødelagt.»

Solveig skjenker vann fra den blå mugga. Det er tydelig at hun har vært her mye, hun vet hvor alt er og leter og spør aldri.

«Hvor mange glass brus har du drukket nå, Falk», spør Solveig.

«Sånn er det her», sier Ivar. «Fri flyt av sockerdricka.»

Ivar kverner pepper over kjøttet sitt med bevegelser som virker overdrevne i forhold til det lette pulveret som faller over tallerkenen hans.

Falk ser på Anja med et oppglødd smil. «Husker du da du sparket meg, mamma?» sier han. «Så jeg falt ned trappa der!»

En bitte liten tretrapp, tre trinn.

«Jeg sparket deg ikke!» sier Anja. «Jeg skjøv deg bort med foten fordi du gikk meg fullstendig på nervene.»

«Jooo. Du sparket meg!» sier han med lystig selvmedlidenhet.

«Du hadde mast i tre timer om ny telefon», sier hun. «Tre timer. Og det var ikke bare det, du maste om andre ting også.»

Solveig ler lavt, på en mild og avslappet måte, og innforstått. Hun reiser seg og begynner å rydde sammen tallerkenene. Anja reiser seg og hjelper henne.

«Husker du da du dyttet meg så jeg falt over kjøkkenbordet?» kunne Ivar si mens de fremdeles var sammen. Hadde hun virkelig gjort det? Etter at de gikk fra hverandre, var det så utenkelig, like utenkelig som å kysse ham på begge øyelokkene, flette fingrene sine inn i hans. Han slo leppa si så den begynte å blø. Å huske slike utbrudd, slike sterke følelser for hverandre, gjorde henne helt kraftløs, i butikken eller på jobb, eller på sengekanten hos Falk, eller nå. Alle minnene må dø. Det er forpliktelser og fastspikringer som gjør det helt umulig å begynne på nytt, og det burde hun forstått da hun spikret og spikret alt det fast, lot tiden gå, gjorde de samme tingene igjen og igjen, lot ham se alt sammen, og alt hun så selv.

Pål reiser seg og går ut på tunet til Falk som sparker fotball. Han tar ballen fra Falk og dribler den over gresset.

Ivar lener seg bakover i stolen med en ølboks i hånda. Han tar en slurk og strekker ut beina. Vil Solveig ta vare på ham, se om han er trist, være tålmodig når han bruker lang tid på do eller har glemt å kjøpe med noe fra butikken eller har kjøpt kinobilletter til feil dag? Se om han er lei seg og trenger å bli holdt rundt? Selv så hun sjelden det og gjorde nesten aldri det, og hun var ikke tålmodig. Hun pleide ikke anstrenge seg, og hun ble sur over all sløvheten hans, men hun trodde bare ikke at Solveig i lengden ville være så mye bedre. Og det var ikke sånn at Ivar var noe lett menneske å leve sammen med, selv om han for det meste var blid, og entusiastisk, og sosial.

Ivar har all deres tid vært den koselige, kongen av hjemmehygge, mens Anja var den gretne og masete, men det er som om det like gjerne kunne vært omvendt. Han tok mye på henne da de var et par, innimellom litt mekanisk, han hadde identitet som en som tok mye på kjæresten sin. De hadde så mange roller, og de trodde de var konstante, uforanderlige. De ville bare bli sett, få kjærlighet, trøst, irettesettelser, de ville ha helt egne og unike karaktertrekk å klandres og elskes for. Hun husker at han serverte henne kaffe på senga i leiligheten hennes før de flyttet sammen. Hun husker da de kjørte gjennom byen på vei til legevakta med Lotte da hun hadde klippet seg i fingeren. Han kjørte ikke raskeste vei, Lotte blødde og blødde, og Anja var ikke tålmodig selv om hun visste at Ivar gjorde så godt han kunne, og hun ga uttrykk for det. Og en gang kom Ivar hjem med Tuva full i bilen, hun hadde insistert på at venninna skulle ringe ham – ikke Anja – og han hadde kjørt og hentet henne, og med ansiktet vendt bort fra Anja ble hun støttet inn på rommet sitt av Ivar.

«Ikke kjeft på henne», sa Ivar.

Pål kommer opp den lille trappa til verandaen, han har fremdeles shorts på. Det er et fall eller ras gjennom kroppen. Så glad hun blir. Bevisstheten hennes griper Pål i ett inntrykk når hun tenker på ham eller hun får øye på ham som nå, ett positivt eller negativt inntrykk, enten er hun glad for å se ham og kjenner at hun elsker ham, eller litt det motsatte, hva er det nå hun har begitt seg ut på. Det positive inntrykket er en bevegelse som går nedover i kroppen, tynger henne og fester henne, mens uroen, aversjonen: opp og ut. Luftig, ikke til å holde fast. En mangel på valgfrihet eller betenkningstid. Hun har lovt så mye, til seg selv og ham.

Pål setter seg ned i stolen ved siden av henne, og hun lener seg bakover og mot ham og strekker ut hånden mot ham, og han tar den. Hun hører en skrapelyd av hundeklør mot verandagulv. Ivar sier noe hun ikke kan høre, med øm kosestemme. Pål fletter fingrene inn i hennes. De sprukne vannpistolene ligger fremdeles på hylla på verandaen, de glemte dem igjen i høst, og i jula hadde de fryst og sprukket. De var jo bare å kaste.

«Vi skulle hatt en sånn varmeovn i taket, selv om det er litt harry», sier Anja, og kjenner i det samme at dette har hun sagt flere ganger før opp gjennom årene, uten at hun noen gang egentlig har ment det.

«Har dere hørt hva som skjedde med katten min?» sier Solveig.

«Jeg hadde satt på en vask», sier Solveig, «gudskjelov ullprogram, førti grader. Jeg kom inn på badet for å se om vasken var ferdig, og gjennom duringen hørte jeg desperat mjauing.»

Hun holder fram mobilen sin.

«Tok du bilde av ham inni maskinen?» sier Lotte. Hun står bøyd over Solveigs skulder.

Anja setter seg opp, lener seg fram over bordet.

«Jeg kunne uansett ikke gjøre noe», sier Solveig. «Det tok to minutter før jeg kunne åpne døra.»

«Og hva er mer naturlig da enn å fotografere?» sier Pål.

Jeg ler. Solveig ler også, og snur seg og ser på meg.

«Sånn har det blitt», sier hun. «Jeg tar bilder av alt.»

Hun ser på Lotte. «Det var ingenting jeg kunne gjøre», sa hun. «Kanskje det å ta bilde var en måte å holde ut situasjonen på.»

«Jeg tror jeg hadde brutt opp døra», sa Lotte.

Nå får Anja se bildet. Det er litt vanskelig å få taket på motivet, glasset i døra speiler og forvrenger, men kattens ansikt er klart og tydelig, to gule øyne som stirrer ut. Og der ser hun et bein bøyd i feil vinkel, men det er nok bare glassets utforming. Det bobler i henne. Katten stirrer ut med lukket munn.  Så forsvarsløs, i desperat dødsangst uten å kunne gjøre noen ting, hjelp meg. Hjelp meg.

«Herregud, mamma!» sier Lotte.

Anja klarer ikke stoppe å le.

«Hva er det som er så sykt morsomt med en katt innestengt i en vaskemaskin?» sier Lotte, og da spruter latteren ut av henne igjen. Solveig ler lavt og sender rundt mobilen igjen.

«Og se her», sier hun. «Her har han kommet ut.»

Det er ikke til å holde ut. Den ser ut som en tegneseriefigur, en skabbete og overkjørt bakgårdskatt. Den klissvåte pelsen står i tjafser ut fra den magre kroppen.

«Fantastisk», sier Anja med kvalt stemme. «Det gikk bra med den?»

Solveig blar til et nytt bilde. «Her», sier hun. «Myk og blank milokatt.»

Katten ligger tørr og skinnende og sammenkrøpet i sofaen og sover. Latteren legger seg i henne, duver mykt og stilner.

«Da jeg var liten, hadde jeg en hamster», sier Ivar, og hun vet hva som kommer.

«Og faren min hadde en trimsykkel, som han stadig syklet på, og som vi barna ikke fikk lov til å låne, ikke engang prøve. Men jeg måtte selvfølgelig prøve den.»

«Selvfølgelig», sier Pål.

«Og den hamsteren pleide å gå løs», sier Ivar.

«Åh», sier Solveig. Har hun virkelig ikke hørt historien før?

 «Plutselig var det som å sykle over en hump», sa Ivar. «Hamsteren ble klemt mellom båndet og hjulet på trimsykkelen.» Han strekker armene ut i lufta. «Og alle beina bare sprikte ut på hver side av båndet», sier han.

«Å nei», sier Solveig.

«Spoiler alert. Den døde», sier Anja. Lotte ser på henne.

«Unnskyld», sier Anja.

«Og siden trimsykkelen var forbudt område, våget jeg ikke å si hva som hadde skjedd», sier Ivar. «Jeg danderte den døde hamsteren i buret så det så ut som om den fremdeles var i live, liksom med overkroppen bøyd over matskålen, men hodet helt flatklemt, og så gikk jeg inn til foreldrene mine og sa: ’Putte vil ikke spise.’»

Pål ler en deltakende latter.

«Sannheten kom selvfølgelig fram», sier Ivar. «Men til min store overraskelse ble ikke foreldrene mine sinte. Og den mangelen på sinne sto ikke i forhold til den sorgen og skyldfølelsen jeg hadde. Faren min sa: ’Overkjørt av en ergometersykkel, det er sjelden.’ Og de var bare sånn, ’ja ja, sånt skjer, du kan få en ny hamster, det er bare en hamster’. De sa det sikkert ikke i samme setning, men det er sånn jeg husker det.»

Anja hadde hørt ham fortelle denne historien flere ganger, men denne gangen var det mer sentimentalt, mindre vekt på det komiske. Mer spiselig for Lotte på tretten.

«Det høres ut som de var opptatt av at du ikke skulle ha skyldfølelse», sier Pål.

«Ja, men jeg hadde jo skyld», sier Ivar, «og jeg trengte å bli tatt på alvor.»

«Nettopp. Du trengte å sone litt», sa Pål.

Anja flytter glasset sitt lenger inn på bordet. Hun tar noen peanøtter og tygger dem. Første gang hun hørte historien, var første gang hun traff foreldrene hans. Det var kanskje femten orkideer i vinduskarmene i stua, og tepper i mange farger på gulvene. I bokhyllene sto rekker av bøker fra Bokklubben Nye Bøker. Moren samlet på elefanter i alle former og størrelser. Og Anja tenkte: Å, kjære vene som har vokst opp i dette hjemmet, men hun visste ikke hva som skulle være så fælt med det. Ivar fortalte om hamsteren i bilen på vei hjem. Hun klarte ikke bestemme seg for om historien og måten den ble fortalt på, forsterket et inntrykk av Ivar som kjærlig og omsorgsfull, som sentimental og hjelpeløs, eller som brutal og følelseskald. Hun ønsket at han skulle ha alle disse egenskapene, på bestemte måter eller alt til sin tid.

Falk har sagt: «Pappa og Solveig kysser hele tiden, det er så irriterende.» Lotte var i ferd med å bite av spissen på et pizzastykke, ostestriper strakte seg ut mellom munnen og hånden hennes, og hun sa: «Ja, men jeg syns det er fint.»

«Hvorfor det?» sa Falk.

«At Solveig har lyst til å kysse ham og er forelsket», sa Lotte.

Det var den kvelden de begge med forlegen latter erklærte at de likte frossenpizza bedre enn Anjas hjemmelagde, og utløste den intense følelsen av maktesløshet og fåfengthet som hun på den tiden kjente ganske ofte, men det var én god ting i det: De trodde fremdeles at moren var usårbar.

«Det gjorde jo ikke du? Nesten ikke», sa Lotte. Hun så opp på Anja, vaktsomt, et hensynsløst barn.

«Jeg husker at de kyssa», sa Falk.

Innimellom ville hun ikke at han skulle kysse henne. Hun syntes han var påtrengende. Eller hun mente han kompenserte for at han ikke hadde noe særlig lyst på henne lenger, ved å ta på henne uforpliktende med klær på og barn til stede. Hun hadde lyst til å si: Alt til sin tid, Lotte, det er sykluser og faser, sykluser og faser.

Så ensomt det har vært å være mor alene, så veldig ensomt på så mange måter.

Ensomt å smøre brødskiver, lage middag, og servere den. Ensomt å føre samtaler med

ungene om spilletid, spisevaner, rydding av rom, tiss på doringen, hvor de skal dra på

ferie, om hvordan barna har det. Veldig ensomt å se Falk spille fotballkamp, og ensomt å komme hjem fra foreldremøte uten noen å snakke om det med.

Selvfølgelig rommet Ivar mye som Anja ikke så og som hun ikke hadde evne til å sette pris på, og selvfølgelig levde han ikke ut alt det som var ham, i forholdet deres. Men hun tror ikke Ivar egentlig har forandret seg. Hun tror Solveig på et punkt kommer til å bli skuffet. Hun sympatiserer med henne og identifiserer seg med henne, hun kjenner trang til å alliere seg med henne og støtte henne og ta hennes parti om nødvendig.

 

Himmelen over bjørketrærne er lys, lys blå, nesten hvit, likevel er det dunkelt på verandaen. Lotte står i døra og sier hun skal legge seg. Anja strekker ut en arm mot henne.

«Hva syns du om bilen til pappa, da?» sier Lotte.

«Er det pappas bil?» sier Anja. «Er det Ivars bil? Jeg trodde det var Solveigs. Har du ny bil?»

«Min?» sier Solveig og ler.

«Endelig har jeg fått meg en kul bil», sier Ivar.

Anja holder løst i Lottes hånd mens Lotte trekker den til seg og så forsvinner inn i huset. «God natt, jenta mi», sier Ivar etter henne.

«Ivar driver og finner tilbake til gutten i seg», sier Solveig.

«Så fint», sier Anja, og vet ikke om hun prøvde å være sarkastisk og lød oppriktig eller om hun prøvde å være oppriktig og lød sarkastisk. Hun skyver saltbøssen lenger inn på bordet. «Men skal du ikke heller finne mannen i deg?» sier hun.

Hun hadde ventet at noen skulle le, men ingen gjør det. Hun hadde ikke ment det nedlatende, det var ment som en godmodig spøk.

Pål reiser seg, stikker gaffelen i en kullstekt pølse på grillen og holder den opp foran seg.

«Jeg har aldri hatt en kul bil, det er så urettferdig», sier han. Så slynger han den svarte pølsen inn i buskene.

«Ivar trenger å leke litt», sier Solveig. «Jeg elsker det lekne ved Ivar.»

Anja ser på vinglassene og de tomme flaskene, to på bordet og en på gulvet, og hun tror det er enda en tomflaske inne på kjøkkenet, det var ikke en god idé å drikke så mye vin sammen, et risikabelt prosjekt, altfor lite gjennomtenkt. De to siste veggene er skrapt i dag, og én er malt.

«Men hvor mye har du igjen av pengene fra hussalget?» sier hun.

Kanskje vil de rekke å male de tre siste veggene i morgen.

«Ganske mye», sier Ivar.

Nå er det den sammensatte umulige følelsen av å ha gått altfor langt, gitt altfor mye uttrykk for sine negative følelser, samtidig som hun har sluppet ut altfor lite, så lite at hun holder på å kveles. «Du må jo få pengene inn i en ny leilighet», sier hun. «Du må ikke falle ut av boligmarkedet.»

Det kommer en lyd fra Solveig. Overraskelse, forbløffelse.

«Det er bare så veldig, veldig dumt», sier Anja med en letthet, men den lettheten gjør henne bare enda mer slem og invaderende. «Kan ikke dere kjøpe noe sammen?» sier hun. «Eller i hvert fall burde du kjøpe deg inn i Solveigs leilighet. Når pengene bare står på den kontoen år etter år, mister de helt verdien på boligmarkedet.»

«Du har jo ikke noe med det», sier Solveig blidt, samtidig som Pål stryker Anja over armen.

Det er en følelse av et livsverk i grus, som å ha mislyktes i noe vesentlig, men samtidig en lettelse: Hun trenger ikke lenger å forholde seg til Ivar. Irritasjonen er fremdeles så sterk at det verker i brystet, men det er ikke irritasjon, det er sorg. Alle gangene hun har vært irritert over bagateller, det var ikke bagateller, det var ikke bagateller. Ingenting er bagateller, bagateller er de klossene all mening er bygd opp av.

Alle tre ser på henne som om hun er et fremmed vesen umulig å tolke, en mygg søker seg fram over hånda hennes, og Astor bjeffer. Så forstår alle alt, om hvem hun er, om hennes og Ivars forhold, om barna og hvordan det vil gå med dem. En larve som bukter seg over en barnefot, lukten av sur melk på en genser, det luftige kneppet idet en lyspære går, og så, et kjølig drag fra et vindu i et mørkt soverom. Tre matbokser oppå hverandre på kjøkkenbenken, pastarester i en kasserolle på komfyren. En halvveis innpakket genser på hylla i gangen bestilt på nett med nært forestående returfrist, og i det et drønnende varsel om forsømmelse, om forfall, om undergang. Hun sitter og føler at hun hele livet later som hun er en annen enn hun er, eller prøver. På godt og vondt. Hun gir mer enn hun kan og hun får mer enn hun trenger og fortjener, men hun får ikke det hun trenger, eller hun vet ikke hva det er. Det er en stygg overflod og bortkastede krefter, ressurser. All være-i-kontakt, all tilhørighet, alt bygge-et-liv-sammen mislyktes på et tidlig stadium, og kanskje kommer hun aldri noen gang til å få det til med en annen.

«Nå er spørsmålet om vi skal legge oss eller om jeg skal hente whiskyen», sier Ivar.

Så bjeffer Astor igjen, og Solveig ber ham være stille, og han bjeffer igjen. Så bare stillhet. Solveig løfter hånden og ser på klokka si. «Det er mer vin igjen i den flasken», sier hun.

 

Da de fortalte barna at de skulle skilles, sa Tuva: «Ok, det kom ikke akkurat som noen bombe.»

«Hva mener du med det?» sa Anja. Ivar lente seg fram i stolen, og satte seg tilbake. Tuva så på Anja med et uttrykk av lystig sarkasme og tilbakeholdt gråt. En nytelse i pinselen. Tenåringers hang til dramatikk uansett hva.

«Dere har ikke akkurat virket som verdens lykkeligste kjærester», sa Tuva da hun med en kraftanstrengelse hadde summet seg. Og da hun brast ut i den gråten hun hadde holdt inne, gjorde hun det med et brøl, og løp ut av rommet.

«Åh», sa Anja, og Ivar så på henne med et blikk fullt av bekymring og medlidenhet. Det var noe bedende i det også, som om han ville overtale henne til å endre mening, for Tuvas skyld.

            «Syns du også det?» sa Anja til Lotte. «Syns du også vi har virket ulykkelige?»

Lotte trakk på skuldrene.

«Ikke som jeg har tenkt på», sa hun. Da var hun jo bare ni år.

Ivar var taus. Hans trang til skyldfordeling og selvmedlidende triumf borte.

Falk sa, om kvelden da han skulle sove: «Men hva om dere slutter å elske meg, da?» Det kunne hun smile av, men etterpå gjorde det så vondt at hun ikke visste hvor hun skulle gjøre av seg. «Nei, det kommer ikke til å skje», sa hun. «Ikke pappa og ikke jeg, ingen kommer til å slutte å elske dere like høyt som vi alltid har gjort.» «Hvordan kan dere vite det? Hva om det bare skjer? Og dere ikke orker å bo med meg mer?» Han var ikke kokett, sånn som Lotte og Tuva var når de sa slike ting. Anja gikk inn og så på ham igjen etter at han hadde sovnet. På gulvet på rommet hans lå en flatklemt legoeske med bilde av et slags romskip, en skitten sammenkrøllet sokk, en tom godtepose, en halloweenmaske med blodige tenner. Han lå med dyna bare så vidt over seg i den tryggeste posituren med armer og bein sprikende til alle kanter. Øyelokkene vibrerende i drømmesøvn.

«Er det hundre prosent sikkert?» hadde Lotte sagt noen dager tidligere og refererte til Hellas-turen de hadde bestilt til sommeren, en tur de skulle komme til å avlyse.

«Det er lite som er hundre prosent sikkert», sa Anja.

«Det er hundre prosent sikkert at jeg ligger her i senga», sa Lotte. «Det er hundre prosent sikkert at det er vann i det glasset. Det er hundre prosent sikkert at sola er større enn jorda. Det er hundre prosent sikkert at du og pappa elsker hverandre.» Anja visste ikke om Lotte drev og testet henne ut.

 

Ivar strekker seg etter vinflasken. Glassene er tomme, det er bare en skvett igjen i Påls og Solveigs glass. Sommernatthimmelen er hvit, og månesigden enda hvitere. Sannheten er at hun husker ikke; uansett hvor hardt hun tenker på det, klarer hun ikke å huske hovedgrunnen til at de ga opp, eller hvordan det ble så totalt håpløst, så helt uten utsikter til at ting kunne forbedres. Venninner, moren hennes og søstrene hennes må ha spurt henne: Men hvorfor skal dere gå fra hverandre? Og hva svarte hun da? Ivar nøler med flasken i hånda, som om han er usikker på om de skal drikke mer, og det gjør henne først redd, så ulykkelig.