«Lystlesingen – og minnene om den – har sin egen, kaotiske logikk, fri for krav om aktualitet eller sjangerpurisme.» Femte brev i en korrespondanse om science fiction og litteraturkritikk.
«Exoplanet Travel Bureau» er NASAs fiktive reisebyrå, en interaktiv undervisningsplattform på nett, og dette er deres reklameplakat for eksoplaneten «51 Pegasi b». Illustrasjon: NASA-JPL / Caltech / Wikimedia Commons
Kjære Carline.
Det finnes en polsk trehytte med stråtak. Frukttrær svaier på den ene siden av hagen, like ved to lindetrær med en rødstripet hengekøye mellom. En lang rekke grantrær skygger for landeveien utenfor. Bak hagen visler skogen. Her er det mange steder å gjemme seg for en åtteåring, utstyrt med en feltstol og en bok.
Faren min er energisk, full av tiltakslyst, og min barndoms sommerferier sto i dragkampens tegn. Skulle jeg hjelpe ham å snekre ting, plante ting, flytte stein eller suse rundt på polske innsjøer i en liten seilbåt? Eller skulle jeg gjemme meg og lese? Det var ikke frivillig å flytte stein, må vite, og ofte måtte jeg slå sammen boksidene med et sukk. Sommeren da jeg var åtte år, fikk jeg være overraskende mye i fred. Jeg flyttet fluktstolen hit og dit på jakt etter skygge, pappa kom med sprudlevann og mørkerøde, smakfulle jordbær. I fanget hadde jeg Drømmen om Narnia, senere Løven, heksa og klesskapet av den britiske forfatteren C.S. Lewis.
Vi hadde akkurat flyttet til den evige vinteren i Kirkenes, der jeg fikk en jevngammel venninne som snakket på et fremmed språk og spiste merkelige ting, som fiskehoder og hønsehalser. Jeg hadde sett horder av reinsdyr, en rev i hagen, kjørt snøscooter og måttet hoppe ut av et vindu for å grave frem inngangsdøra etter en snøstorm. Livet var eventyrlig, og så vidt jeg husker, føltes Narnia veldig nært og samtidig eksotisk og ikke minst spennende.
Narnia-bøkene leste jeg i polsk sommersol, i luft som luktet granbar. Hobbiten av J.R.R. Tolkien inne på hytta, liggende i sengen. Noen år senere gråt jeg i den samme sengen da Gandalf falt ned i Morias gruver. I Norge var jeg stadig innom Kirkenes bibliotek, der jeg lånte så vel unevnelige mengder Hardy-guttene som den frodige tegneserien Valhall, og dessuten den utrolig fine serien av Jon Bing som begynner med Azur – kapteinenes planet (Damm, 1975). Azur er en skimrende øyplanet som blir rammet av en klimakatastrofe. En gruppe i militæret – kapteinene – overtar styringen og forbyr både teknologi og bøker. Hvordan skal det gå når stjerneskipet Alexandria ankommer planeten, et bibliotekskip lastet med litteratur, vitenskap, nyheter og alt annet som er forbudt? Skildringene fra bibliotekskipets reiser gjennom verdensrommet er uforglemmelige, på samme måte som den sprelske flaggerkatten Miromurr.
Frenetiske og kåte flaggerfugler vekker meg i dag, altfor tidlig. Eller er det bjørkeallergien? Klokken er fire, snart fem. April heller mot slutten. Jeg går inn på nyhetene. En fengselsstraff er foreslått for den dekadente prinsen. «Siste sjanse for å unngå tredje verdenskrig.» Øverst: Verdenssituasjonen truer . Jeg har lyst til å stoppe tiden, fly av gårde i et bibliotekskip, ligge i hengekøyen mellom lindetrærne og lese ferdig av Arthur C. Clarke (1973, Gollancz). Der skal besetningen på romskipet akkurat undersøke et mange kilometer stort, mørklagt og tilsynelatende forlatt romskip. Det har kommet inn i solsystemet vårt i full fart, i retning solen. Hvem sendte det?
